Syk på valentines :)

Valentine. Våkna opphovnet i halsen så jeg så vidt klarte å svelge vann i dag tidlig,men heldigvis gikk det over utover dagen med nok varm kaffe for en familie. *Ler av seg selv* Så uansett om jeg sov lite i natt har formen vært våken,kanskje ikke så rart. 

Influensa,eller hva enn dette er og Valentine på samme dag. 

Ikke at jeg hadde no andre planer, tror jeg egentlig har gjort lite hver Valentine. Vet jeg noen ganger gikk til mamma med blomster og sjokolade før. For det føles godt å gjøre noen andre som er alene glade, hun er jo ikke alene lenger :) 

Bakte brownies til meg selv i går med tanken på at jeg skulle ta vare på meg selv i dag, er vel egentlig første gangen jeg har bakt noe på noen år. Jeg er egentlig ikke så glad i sjokolade selv,om det kan se sånn ut. Men jeg spiser veldig lite godteri. Det går mest i salt. 

Jeg har jo egentlig levd ett ganske "Engelsk" liv i mange år,så valentines er ikke så nytt for meg, det begynner og bli ganske kjent her også. Men jeg hører mest klager,for vi skal jo helst ikke feire noen ting. Jeg drar ikke alle under en kam,men jeg føler vi er litt mer inneslutta her i forhold til noen andre steder. 

Kanskje fordi noen av oss rett og slett ikke tørr å snakke til hverandre *Giggles* Dømmer ikke det jeg,er en av de selv. 

Hender seg jeg utfordrer meg til å sende en eller annen "teit" "koselig" melding,får ingen svar,så tenker jeg faen, skulle ikke sent noen ting som helst. *Ler av meg selv*  

Om noen jeg liker da hadde skrevet til meg så hadde jeg sikkert reagert som en eller annen teit "potet" likevel. Så hadde vi klart og rota bort det også. *Ler fortsatt av meg selv* 

Jeg har vel ikke vært i dette "gamet" på så lenge at jeg er nesten 18 igjen. Lure på om det bare er sånn jeg er,eller om det noen gang forandrer seg. 

Men jeg prøver da, iallefall en gang i blant. 

Så har jeg brukt denne dagen på og egentlig bare være positiv. Men jeg lider av "håpløs romantiker" syndromet da,så man kan jo håpe på å få noen meldinger her og der. Mens jeg ikke tørr å gjøre noe selv. Vel jeg sender til venner og kjente da. :) 

Folk tror vel at jeg er ganske utadvent, men det er som regel bare for at de kjenner meg eller møter meg på byen. Lurer dere godt der ja. Mye enklere for meg om folk tar kontakt selv. Men hvilken verden hadde det blitt om alle hadde vært sånn? 

Kjempe masse respekt for dere som tørr,våger og gjør! En gang i blant gjør jeg det også. Men om det ikke går som planlagt blir jeg fort stille igjen. 

Håper alle har hatt en fin feiring! 

Min egen har vært slapp, masse musikk, masse refleksjon. Mest stille, ikke helt i form i dag,håper det ordner seg til helga igjen. For jeg er for rastløs til å sitte her hele helga alene. 

Fikk litt dilla på denne i dag. 

 


 

 

 

Jeg er høysensitiv.

Har vel ikke vært innom her på lenge, egentlig er det fordi jeg ikke ville skrive mer. Har vel mindre og si mer å oppleve.

Så blir det vel også sånn,att om jeg skriver hver gang jeg har en tanke,som jeg egentlig gjør, tror folk jeg er sykere enn jeg egentlig er. For livet mitt er egentlig ganske mye bedre enn det har vært i fortiden.

Men som ett "høysensitiv" menneske så har jeg mye følelser på som regel kortere tid som kan misforstås som at de er lange. Men det er de ikke. Jeg kan bli fort og brutalt såret,så går det over igjen.



 

Jeg har vel egentlig vært det i alle år,jeg har bare ikke hatt ett ord på det,men fant ut i nyere tid at dette er noe som kalles høysensitiv. For all del,dette er ikke noe slags diagnose, det er egentlig ganske fint også synes jeg,for det betyr også at man får med seg mer i hva som skjer i andre rundt oss. 

Noe jeg kjenner meg masse igjen i for jeg har alltid lagt merke til kropsspråket til mennesker med angst selv.

For noen år tilbake ble jeg kjent med noen Online, som var veldig utadvendt, morsom, den som tok sentrum i alt. Men jeg viste på en eller annen måte fra dag en at han slet med noe. Noen du aldri skulle trodd slet i det hele tatt. (Mye som meg selv)

Etter 2 år så ble vi mer kjent og han innrømte at han slet så med angst at han kom seg omtrent ikke ut av huset.

Så på en måte viste jeg noe var galt bare av og høre en stemme,hvordan de oppførte seg, hvordan de snakker,ler bare av en uke på Skype.

Men jeg sier det ikke før de sier det, først og fremst er det ekkelt om noen bare skulle ha sagt det, for da blir du enda mer redd, for det andre er jeg aldri 100% sikker på meg selv heller. Det er min egen angst. Men jeg synes det har vært veldig fint og være sånn for jeg får bånd med andre som er ganske sterke. 

Så ja,jeg er høysensitiv,men jeg har også angst. Så jeg må stadig skille mellom de 2.

Det er masse mer som går under det her,men her er 16 tegn på det. Så kan du lære mer om det om du vil. 

Så kan det forklare noen av innleggene her også. 

Man lærer jo stadig vekk mer og mer om seg selv. Men jeg syns jo mer jeg lærer jo mer finner jeg roen med at jeg er hvem jeg er.  Kanskje det bare kalles og bli voksen. *Ler* 

Men det skal sies at jeg i år har måtte stå i mye nytt av dette. Jeg hadde jo ett liv der ingenting egentlig forandret seg mye,jeg satte meg aldri i nye situasjoner på mange år. Jeg trodde jeg hadde funnet min plass i livet. Uansett om den ikke var helt lykkelig var den trygg. 

Så nå som jeg ble kastet på nytt ut i alt dette, har jeg ofte funnet meg selv såret, nettopp fordi jeg er så sensitiv.  Det er det jo ikke alle som er,noen slenger jo ut av seg ting i hytt og pine uten å tenke over det,som jeg plutselig bli mer såret av enn forventa. Jeg øver meg stadig vekk på å ikke bry meg. 

Det er ikke alt i livet mitt jeg kan kontrollere, som hvem jeg er,hvor jeg ble født. Å jeg blir ofte dømt for de rundt meg. Det er noe jeg antageligvis må slite med i alle år. De som kjenner meg kan tenke seg hva jeg snakker om. 

Så har jeg følt til tider,det hjelper ikke meg hvor snill jeg er,hvor annerledes jeg er enn det som er rundt meg, så lenge alle bærer så mye på fordommer at de gir deg ikke sjansen til å vise det engang. 

Så å være høysensetiv i forhold til alt det,har vært ganske hardt,for jeg har ofte blitt veldig såret og oppgitt. 

Jeg har fått råd før om å flytte herifra, flytte fra alle disse problemene som kommer til og følge meg rundt så lenge jeg er her,men samtidig så har ikke jeg ville flyttet bare på grunn av det. 

For innerst inne tenker jeg, at drit i disse menneskene med fordommer,det er ikke de du vil ha i livet ditt uansett. Men de alle legger merker i meg av usikkerhet. 

Men det samme gjelder gode ting,som komplimanger, da tar jeg de og løper med de. Lever av det ene noen sa i lang tid *Ler* 

Så det går begge veier. 

Jeg ler mye, jeg lever virkelig etter at en god latter forlenger livet. Det har også skult mer angst enn jeg kan telle. Man klarer og leve med alt så lenge man har det gøy også. Jeg ler mye av meg selv. Så om du faktisk kjenner meg,så finner du at jeg overhodet ikke er lik noe som det jeg har rundt meg. 

Jeg bare snakker ikke om det. Men folk som kjenner meg vet hva de tingene er. De som bare ser meg ser de tingene. Noen løper andre veien. Ett lite stikk hver gang,men de som blir de blir alltid venner for livet. 

Så er det faktisk akkurat sånn jeg vil ha det. Livet er kanskje opp og ned,men det er iallefall ekte. Jeg er meg selv. Det forsterkes med årene. 

Nå har jeg hørt så mye musikk i det siste att jeg vet ikke engang hva jeg skal dele.

For dere som skal feire Valentines! *Hihi* Hørt masse på denne fyren i det siste. Tekstene hans er litt morsomme.

 


Denne neste,var egentlig litt inspiration til tegninga over som jeg tegna forrige uke. 

 

 


 

Du kjenner ikke meg,men jeg tror på skjebnen.

Hei,du vet ikke hvem jeg er,men jeg er den som prøver å ta vare på alle andre til jeg glemmer meg selv.

Jeg er den som  prøver og imponere de jeg liker,med...jeg vet ikke hva. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg leste dine tanker,bare fordi jeg vil hjelpe deg,jeg liker deg. Jeg binder meg som oftest til mennesker som har vært igjennom litt som meg selv for å føle tilgjørlighet. 

Det høres så teit ut men er det ikke det vi fleste vil?

Noen ganger frykter jeg at jeg aldri kommer til å finne noen som helst som skjønner meg,hvor jeg kom fra,hva jeg vokste opp i,hva jeg er lagd av. 

Jeg faller for mennesker som ikke gir meg så mye som de burde bare pågrunn av den ene grunnen,jeg følte at vi var litt like,jeg håpte at det kunne bli noe mere. Jeg går i den sirkelen kanskje for evig tid. Er jeg bare for evig bortkommen? 

Til og med,når jeg levde i ett forhold i mange år,med noen jeg levde med i mange mange  år ønsket jeg bare den eneste følelsen med å bli forstått. 

Da jeg var til  healing for mange mange år siden sa han at jeg måtte finne meg noen som var minst 10 år eldre for å i det hele tatt skjønne hvordan jeg fungerte, hvordan jeg hadde det. Etter det gikk jeg stikk motsatt og fant noen mange år yngre. Var det en bevist tabbe helt fra begynnelsen av? 

Jeg finner meg ikke selv ensom for at jeg er ensom,jeg finner meg selv ensom for at det er så svært få som i det hele tatt skjønner meg. 

Jeg kan dra på meg smilet,dag for dag,år for år. Men skjønner du meg? 

Noen ganger så er det så mange som liker meg for smilet,men jeg klarer ikke ta det helt innpå meg for de liker meg for det de ser,men,det er svært få jeg faktisk slipper inn. De få jeg prøver med,feiler som regel. Så føler man seg selv utsatt for sin egne selv lagde sirkel som alikevel ikke er selvlagd. Den bare er der. Den har vært der for evig tid. 

Når skal denne sirkelen ende,når skal noen like meg for meg uten at jeg har gitt dem alt. Bare for å være meg selv...

Så jeg elsker denne sangen for enkel grunn..

Den er akkurat som meg, den høres lykkelig ut,den er lykkelig. Men det er alltid en undertone. Alltid ett "Im so alone,nothing feels like home" men tonen er så lykkelig, som meg,jeg er alltid lykkelig for deg. Innerst inne,leter jeg etter noen,men jeg,vet ikke hvem.

Jeg leter etter alt som er mye bedre enn fortalt,for jeg tror på det beste i alle. 

Jeg tror på skjebnen. 

 

 

 

 

Ps: Jeg vet du svarte meg,men noen ganger blir jeg redd for å svare. For jeg slipper ingen inn,så mye som jeg deler. 
 

Sirkelen i leiligheten.

Indre uro og panikk når jeg ser meg rundt til tider. En ting som ikke har forandret seg i år,kanskje den eneste tingen er leiligheten jeg bor i. 

Jeg har jo lovet meg selv mange ganger i år at "nå gjør jeg det" Nå forandrer vi på masse, nå blir alt rotet borte,så finner jeg at hver gang jeg starter, hver gang så går det til ett punkt hvor jeg ikke klarer meg. Enten fordi det er faktisk noe jeg må gjøre som jeg ikke klarer alene, som å kaste ting langt utpå myra. Men også noen ganger stopper mentaliteten meg,som om jeg føler meg helt utslitt og uinspirert. Så går det en stund.. 

Så tenker jeg på deg igjen,panikken kommer igjen. For hva skal folk tro om meg tenker jeg. Jeg er ikke sånn det ser ut som. Det er nok også en del av hele meg, angsten, som alltid bryr seg kjempe masse om hva andre syns. Den kom nok med all mobbingen,der man til slutt føltes seg så ubrukelig,annerledes og rett og slett ikke likt at man hele tiden prøver å bevise seg. Jeg vet det er en irrasjonell reaksjon jeg har til mye. 

Litt mer sårbar,tar det litt mer innpå meg når man ikke blir likt. Bare fordi det har skjedd så mye en gang, at man hater den følelsen. Så prøver jeg det beste jeg kan for at det ikke skal skje. Irrasjonelle tanker jeg har lært meg å leve med,sånn ca 80 %.

Noen har vel sett at jeg kan få en skjelvende reaksjon da jeg først blir avvist, også vil jeg helst være for meg selv en stund, bare med meg selv en stund,for jeg trenger tid til og samle tankene, få bort denne reaksjonen som er litt sterkere enn vanlig for at jeg har opplevd mye av denne mindre verdighets følelsen siden jeg var liten, barn kan være de som er mest slemme mot hverandre, jeg tror den underbevisst dukker litt opp.

Men likevel,etter jeg har fått den tiden jeg trenger for meg selv kaster jeg meg selv ut i det igjen. For jeg vil leve livet like mye som alle andre, det skal ikke få kontrollere meg. Litt stolt blir man jo også når man føler man har blitt "slått" ned mye med likevel reiser seg hver gang.  

 

Men ja, hjemmet mitt har stått litt stille. Jeg har følt meg null inspirert til å til tider gjøre noe. Samtidig panikk for hvordan det ser ut. Kanskje jeg aldri ble den "huskona" jeg skulle ønske jeg var,eller hva **** er det som skjer. Til tider føler jeg meg bedre på "drillen" enn "vaskekluten". Men samtidig så har jeg hatt det veldig fint før,når jeg var helt alene når jeg flytta inn. Det var faktisk kjempe fint her til vi ble 2. Da ble jeg utslitt igjen etter en stund. Så kom jeg meg liksom ikke helt ut av det igjen. Etter lang tid. 

Kanskje jeg bare må bort til noe nytt. 

Vi får se, gått i denne sirkelen i ett år nå. Men det er jo masse annet som har forandret seg. Så jeg er fornøyd med året likevel. 

Kanskje 2017 skal handle om å komme seg bort herfra. Denne sirkelen i denne leiligheten. 

"The Fray" har hjelpt meg masse i mange tider. En sang som alltids gir meg masse håp og drømmer <3 


 

 


 

 

 

Litt av historien, litt av alt.

Da var jeg hjemme fra alt som heter Jul,fest og besøk. 

Jula har gått mye enklere enn jeg egentlig har trodd. Kanskje var det litt angst og frykt som spilte inn. Jeg har hatt en fantastisk familie da det gjelder jul og tradisjoner. Men det er en ting jeg snakker lite om, noe som har spilt litt inn på at jeg som oftest gruer meg til høytider,bursdager,feiringer. 

Jeg vokste opp uten en far, men det var så mye mer enn det. Jeg vokste opp uten hele fars familien. Det er jo flere enn meg som gjør det,men det er ikke ofte jeg har møtt noen som har det selv. Tingen med det er at jeg ofte gruet meg litt, for jeg har jo vokst opp med søsken. De har sine fedre. Jeg har vokst opp med deres fedre, men jeg var aldri deres. Så jeg følte meg rett og slett litt utenfor familien. Fikk ikke så mye som de andre. Så klart,unner jeg dem alt de har. Men jeg følte også hva jeg ikke hadde. 

Fra der så ble det til at jeg noen ganger gruet meg litt, når jeg var yngre,vet jeg at jeg snek meg på badet for jeg ble tårefull, for min far har aldri tatt kontakt med meg, man får kanskje en mindreverdighets følelse da man vokser opp med noen som totalt ignorerer deg. Men jeg snakket lite om han, jeg ville ikke. I dag så har jeg null behov. 

Jeg lurer fortsatt på hvordan i all verden,du kan gi så faen i dine egne barn at du ikke engang tar kontakt. Men barn,føler skyld til tider,at det var våres feil.

Så kanskje jeg hadde litt reaksjoner i underbevisstheten. Jeg var i ett forhold i så mange år at det kanskje hjalp, disse reaksjonene var ikke så sterke lenger. Jeg var jo alene i fjor også,men jeg gikk rundt i en slags transe. Alt var så nytt at jeg hadde alle slags følelser hele tiden.

Hjelp,jeg så ett bilde fra ett år siden,tatt i fjor jul. Dette så jeg på julekvelden, Herregud,hvor mye jeg har forandret meg var vel ordene som kom ut av meg. Alle var vel ganske enig. 

De fleste ser vel "utseende" men alt jeg ser,er velvære. For jeg hadde det ikke bra,så jeg så rett og slett ikke ut som jeg hadde det heller. 

Jeg er så glad for at jeg ikke har det sånn, aldri kommer til å ha det sånn igjen heller. 

Så gruet jeg meg også litt til jul,for det var siste gangen jeg så bestefaren min i fjor. Jeg skulle ønske du så meg nå, da du sa i fjor "Så ukjent du er" jeg vet det,jeg var så sliten. Jeg er ikke sliten lenger. Jeg har blitt meg selv igjen. Jeg skal aldri miste henne igjen. 

Jeg lærte i år at man aldri vet hvor fort man kan miste noen. Aldri ta livet for gitt. 

Jeg hadde en fin julekveld, var ikke hjemme igjen før etter 12. Fikk masse fint og spiste masse god mat. 

Juledag var jeg på byen med venner og familie. 

2 Juledag var jeg på nok en fest,i bygda med familie og venner. 

3. Juledag var jeg vel, ja hva skal man si, helt kake? haha! 

Kom hjem igjen i dag.

Så,jeg kan ikke klage,jeg har hatt det veldig bra. Det er vel frykten min som kan ta overhånd noen ganger,da skriver jeg som regel om det. 

For det skal være greit og ikke være perfekt, det skal være greit å være seg selv. Jo eldre man blir jo mer lei blir man av og late som. Livet mitt er langt fra perfekt, det er så mye hull og tung historie. Men det som er viktig er at man utrykker seg. For det blir som regel mye tyngre om man ikke gjør det. 

Jeg har en lang vei for å finne dit jeg skal,men jeg er på tur. 

 

Vet du hva,noen ganger tenker jeg litt på hva jeg drev med på denne tiden i fjor,noe som nesten virker helt fjernt i dag. 

Men jeg hadde en hjerteskjerende følelse til denne sangen,for jeg følte meg sånn,jeg husker jeg hørte den å falt helt sammen. Det var jo ganske likt det jeg gikk igjennom, selvtilliten min var rett å slett helt ødelagt. 

Men vet du hva,aldri skal jeg gjøre det mot meg selv igjen,for jeg straffet meg selv. 


Så er jeg evig takk nemlig til alt,for at jeg har kommet så langt. At jeg har lært så mye og føler det så annerledes nå. Tusen takk 2016. 
Du har vært fantastisk mot meg. Jeg gikk fra ødelagt til glad at det skjedde. 

Nå har det gått i denne,for det minner meg om alle vennene mine :) 

Nå er det snart nyttår, å jeg gleder meg til nytt år nye muligheter :) 

 

Ps: Mer musikk her,men er ikke denne videoen litt kul. Som noen som har blitt mobbet selv så tenker jeg at vi ofte finner våres egne ting, ting man gjør alene. Så jeg kjenner meg litt igjen. For jeg også brøyt meg ut av dette,ved og være meg selv. 

Jeg blir glad av å se på den.

 


 

Nok prat for en kveld, ha en fortsatt gledelig jul! 


 

 

Skal ikke la noen andre definere meg.

I morgen er det Jul. 

Det har vel vært det lenge,de starte jo tidligere og tidligere hvert år. Men jeg kjenner ikke at det egentlig er jul før i morgen. Jeg er typen,sammen med resten av familien min,som sparer ribba til julekvelden. Det er jeg egentlig litt glad for,for da blir gleden litt ekstra stor. 

Selv om tiden har vært litt tung er jeg helt sikker på at jeg kjenner gleden da jeg først sitter der. 

Der jeg har sittet hvert år,hjemme hos bestemor med familien min. Der juletreet har små fugler i det,der jeg ser pynt som jeg lagde da jeg var liten. Der jeg hører hjemme. Man må ta vare på denne tiden alt man kan,for man vet ikke når den blir revet vekk. 

Alikevel er jeg treig,treig med å komme, for jeg sliter så med søvn jeg vet ikke om jeg rekker bussen eller må ta taxi. Men kommer meg alltid i veien på en eller annen måte. Så blir det jul igjen. 

Etter det, blir det og se frem til nyttår. Tid for refleksjon for de fleste. 

Har du noen gang vært helt alene til nyttår? For det har jeg,for en eller annen grunn er det, det sterkeste minnet jeg har om nyttår. Det var veldig befriende og stå der helt for seg selv og tenke mens himmelen lyste opp. Det er noen år siden nå. Men jeg husker det så godt,for jeg trodde det ble trist,isteden ble jeg veldig glad. Jeg følte meg hel med masse håp. 

Det gjør jeg igrunn hvert nyttår. Alltid en tanke om hvor spennende fremtiden egentlig er,nettopp fordi du ikke vet det,men du håper. 

I år blir mitt år sa jeg forrige gang,kanskje mange sier det hvert år men det har jeg aldri gjort før. Jeg må si det virkelig ble det også. Det var så mye nytt og lære,så mange ting som var nye, når man endelig sto der helt alene igjen, litt trist men mest fri. 

Jeg tror i år,blir det mer om og leve det man har vokst. I år har jeg lært så mye om andre og meg selv,nå blir det min jobb å ta det jeg har lært å skape ett liv av det. Men man slutter heller aldri å lære. Jeg har bare lært det som er viktig for meg nå på disse tidspunktene. 

Jeg har brukt så mye av mitt liv de siste årene med og hjelpe noen andre,at jeg glemte meg selv. Jeg har husket meg selv i år. Sagt til meg selv å sette noen grenser her og der. Men også lært at å hjelpe andre er noe av den personen jeg bare er,jeg føler meg rett og slett ikke komplett uten det. At kanskje,fordi noen rett og slett brukte meg for det jeg hadde, så er det ikke jeg som hadde feil. Jeg kan ikke forandre på hele meg på grunn av en person som ikke var takknemlig. Det kan skje igjen, 100 ganger. Det viktigste er at jeg fortsatt er meg selv,fornøyd med hvem jeg er. Ikke bygger vegger så høye at ingen slipper inn. For jeg ser det noen ganger på andre, folk som ikke tørr og slippe deg inn for de har opplevd noe og det gjør meg så trist. For alle fortjener og bli likt for den de er. For det verste er ikke at de bruker deg,det verste er om du straffer deg selv for det etterpå. Jeg vil ikke la noen andre ha den makten over meg.

Det gjorde jeg en god stund. Men jeg gir slipp på det. Om frykten er der,er jeg flink til å hoppe og tenke etterpå. 

Gleder meg masse nå kjenner jeg,til nytt år, masse opplevelser,masse nye folk,masse ny musikk,masse ny latter. 

Så gleder jeg meg masse til 2 dag,for da skal jeg på fest med venner og familie. De jeg absolutt kan være meg selv med. Si akkurat hvor mye teit jeg vil og le av meg selv. Drikke akkurat hvor mye jeg vil. 

 

Så deler jeg en sang,som ikke kan bli mer meg enn dette. 

Så får du en del av sjela mi,om du tenker over det. 

"Hard Way Home"
 

Oooh
I sometimes lose my faith in luck
I don't know what I want to be when I grow up
I just count the rain
Wearing the floor through the boards again
I wish I could find a soul to steal
I could be the engine, you could be the wheel
When we're driving home, I never have to worry about being alone

[CHORUS:]
Oooh, follow my tracks
See all the times I should have turned back
Oooh, I wept alone
I know what it means to be on my own
Oooh, the things I have known
Looks like I'm taking the hard way home
Oooh, the seeds I've sown
Taking the hard way home
Taking the hard way home

I never did learn how to follow the rules
I never was good at sleeping while the moon was full
I just lie and burn
Wreck my mind while the planet turns
I sometimes wish I could start again
I'd try and do the right things every now and then
I'd step in line
That's what I would do if I could turn back time

[CHORUS:]
Oooh, follow my tracks
See all the times I should have turned back
Oooh, I wept alone
I know what it means to be on my own
Oooh, the things I have known
Looks like I'm taking the hard way home
Oooh, the seeds I've sown
Taking the hard way home
Taking the hard way home

ooooooooooooh

I tell you how I want to live
Forget about the take
Forget about the give
I want to leave this town
Fake my death and never be found

[CHORUS:]
Oooh, follow my tracks
See all the times I should have turned back
Oooh, I wept alone
I know what it means to be on my own
Oooh, the things I have known
Looks like I'm taking the hard way home
Oooh, the seeds I've sown
Taking the hard way home
Taking the hard way home

I sometimes lose my faith in luck
I don't know what I want to be when I grow up
I just count the rain
Wearing the floor through the boards again
I wish I could find a soul to steal
I could be the engine, you could be the wheel
When we're driving home, I never have to worry about being alone

[CHORUS:]
Oooh, the things I have known
Looks like I'm taking the hard way home
Oooh, the seeds I've sown
Taking the hard way home
Taking the hard way home
Taking the hard way home

 

Glasset ble fult. Men det føles bedre nå.

Natten senker seg og julekvelden er rett rundt hjørnet. 

Sliter en del med søvn i vinter, så jeg har sittet her å bladd igjennom masse bilder på telefonen min. Noen ganger tenkte jeg,hvorfor la jeg ikke ut disse? Har jo masse gode minner igjennom året. Jeg bladde helt til den tiden da jeg fortsatt hadde hunden. Da blødde hjerte litt og jeg klarte ikke se mer for jeg savner henne så innmari mye. Har du følt det noen gang, at du savner noe så mye du ikke klarer helt og se på bildet engang.

Så sluttet jeg. 

Men det skal vel være sagt at jeg har så mye gode minner, masse opplevelser samtidig som jeg ser hvor mye jeg har forandret meg som person. 

De som har lest her har vel sett at jeg ikke har hatt det så altfor bra i det siste. Og jeg har ikke selv helt vist hvorfor, huden har ikke vært like tykk. Rett og slett om livet ikke forandret seg så mye så gjorde jeg det i vinter. Jeg ble mer sårbar. Når ting ble sagt la jeg det mer på meg. Kjent meg sliten. Ikke vist helt hva som skjedde. Til tider følt at livet er utrolig urettferdig,for ingenting er enkelt. 

Så det har vært en blanding av alt. Mørket som vinteren bringer vekker mer tanker. Samtidig som glasset mitt har blitt litt fult. Så fikk jeg det litt ut her om kvelden,for jeg er ikke typen som gråter enkelt. Men en tanke slo meg. Hvorfor virker det så enkelt for noen. Jeg så vel ett bilde med jul og fornøyelse. Med noen som har gjort andre mye vondt. Og jeg vet at denne personen har det bra. Så tenkte jeg bare,hvorfor er det sånn, at når jeg faktisk prøver og være snill,ærlig, gi, le, spre glede. Alltid prøver og aldri såre andre, hvorfor skal det da være så vanskelig for meg og finne det jeg drømmer om? Men noen som går den mørke veien for det,får det. Det kan til tider virke så urettferdig. Så kom tårene, de jeg gjemmer for meg selv. Så fikk jeg litt ut. Mens jeg nesten føler meg litt "barnslig" for at jeg bryr meg. 

Jeg har vel vært litt redd om dagen, for tanken skremmer meg,hva hvis man aldri finner det man leter etter, hva hvis det er sånn for det er meningen? 

Jeg er vel typen som tror du har kontroll på dit eget liv og du må selv ta kontroll,kjempe for det du vil ha, så jeg slutter aldri,håpet mitt lever evig. Men man kan ikke la være og ha noen sånne skremmende tanker noen ganger,når man har sett så mye. 

Det er jul, presset tar vel litt over også. Man forventes og glede seg,være lykkelig,elske jul. Det rare med det er,jeg har alltid elsket jul. Det var tiden jeg kunne gi masse flotte ting, elsker og gi, håpet var alltid og gi noe så fint at man får gledes tårer,det har jeg også fått til. Tid med familie er fantastisk, jeg er heldig, så rare som familien min til tider kan være er vi faktisk utrolig tradisjonelle. Jul har vært som du ser på en film. 

Men i år har familien mistet mye. På den måten at det aldri blir det samme igjen. Vi mangler noen. Noen ble borte. Så føler man på savn istedenfor gleden. Og siden det ikke er noen barn igjen, så blir det lite annet og fokusere på. Det er vel på denne tiden de fleste lager sine egne familier også, men jeg gjorde aldri det. Så plutselig ble Jul helt annerledes. Det føles mer tungt. Det kan til tider være vanskelig og snakke med andre for de gleder seg så, gjør så mye,mens jeg sitter der litt tung. Men smilet tar jeg på uansett. Det er bare enklere,det er lite folk kunne ha sagt for og forandre på det.

Jeg vet jeg er langt ifra alene om og ha det tungt til jul. 

Men jeg gleder meg utrolig til andre ting,som fest med forskjellige venner, bare ett avbrekk fra denne hverdagen. 

Jeg kjemper for ting,jeg prøver, setter meg selv i ilden mye. Og jeg angrer ikke, det har vel bare gjort meg litt sliten,til jeg bygger meg opp igjen og gjør det igjen. For jeg vil heller ha 1000 avslag enn og ikke tørre å prøve. Det skal gå bra og være litt sliten til tider,litt redd, det er naturlig. Og det kom vel litt ekstra med vinter tiden i mørket. Men snart kommer sola igjen,for sånn er livet. 

Så ja, alt til sammen gjorde vel at jeg gikk igjennom en litt tung tid. Vinter depresjonen. Men det blir alltid bedre. Gleder meg mer nå enn jeg gjorde. Skriving hjelper,føle på det hjelper. Alt hjelper. 

 

Så over til en sang som rørte meg utrolig mye.

 

"Depth Over Distance"
 

Depth over distance every time, my dear
And this tree of ours may grow tall in the woods
But it's the roots that will bind us here
To the ground

Depth over distance was all I asked of you
And I may be foolish to fall as I do
Still there's strength in the blindness you fear
If you're coming too
If you're coming too

Hold on, wait until that lone sun
Breaks from the arms of the Lord
Hold on, though we may be too young
To know this ride we're on

Depth over distance was all I asked of you
And everybody round here's acting like a stone
Still there's things I'd do, darling, I'd go blind for you
If you let grow sometimes, let it grow sometimes, let it grow
Just let it grow sometimes

Hold on, wait until that lone sun
Breaks from the arms of the Lord
Hold on, though we may be too young
To know this ride we're on
Hold on, though we may be too young
To know this ride we're on

Depth over distance every time, my dear,
And I may be foolish to fall as I do
Still there's strength in the blindness you fear
If you're coming too, hmm
If you're coming too

Hold on, wait until that lone sun
Breaks from the arms of the Lord
Hold on, though we may be too young
To know this ride we're on
To know this ride we're on
To know this ride we're on

 

Berg og dalbane uker. Dagens dagbok.

15: 25

Nok en stille Søndag er her. Etter en lang sosial helg med masse sprell så er det nesten så man får litt "absidenser" når det blir så stille igjen. Av stillhet. 

17: 25

2 timer allerede siden jeg skrev den første linja, det er så rart,det er ofte mye jeg vil skrive om men noen ganger bare stopper det opp. Har jeg blitt redd for å dele? Hva har skjedd? Jeg er faktisk ikke helt sikker selv engang. 

Jeg bare vet at noen jeg møtte i går,hadde ett godt poeng som jeg har tenkt litt på. Jeg sluttet og dele med alle, jeg deler bare med de jeg vet jeg ikke blir dømt av, før så skrev jeg jo, gidde egentlig litt faen i alt. Men hvorfor plutselig bry seg om hva andre synes,det er jo ikke de som er slemme tilbake eller dømmer jeg egentlig vil ha i livet mitt uansett. 

Vil jeg plutselig ikke fremstå som ensom? Er det kanskje at jeg plutselig føler meg mer sårbar om jeg fortsetter og dele alt. Du ser meg,jeg ser ikke deg. Vil jeg slutte og dele for jeg er redd for å skremme andre? For man skal jo tross alt være sterk,klare seg selv, lykkelig for da tiltrekker man seg mer av det samme. 

Er det det at man noen ganger deler så mye sårt om seg selv,prøver så hardt,men alikevel ender opp med og ikke føle seg bra nok for noen. Den smellen tror jeg at jeg går på en del i virkeligheten i det siste, så kanskje har selvtilliten falt litt. Jeg går i feil retning til tider,vet at jeg ikke burde. 

Samtidig så vet jeg at selvtilliten var jo på bakken i fjor, men jeg delte jo,skrev jo masse. Mer enn nå. Men så er det ofte når ting går mest til "helvete" at jeg blir som sterkest. Så det er 2 motsetninger på en gang.

Jeg vet ikke helt hva som har skjedd,vet ikke helt hvorfor jeg føler meg litt mer redd i det siste.

Jeg gjør det litt ellers også,plutselig litt ekstra redd for at drama skal oppstå, litt mer trist,litt mer lei alt. Er dette bare en periode med usikkerhet? Og hva er det som trigger de? Jeg liker og finne ut av alt,akkurat hva som har skjedd,for at jeg skal fikse de,rette de opp igjen. Men nå så vet jeg ikke helt hva som skjer. Kanskje det er bare,litt for stille. Litt lite gode nyheter,livet har blitt litt grått, jeg føler jeg går litt i den samme sirkelen i noen måneder nå. Hva må jeg forandre på?

Har jeg blitt litt "mental selv skader" ved at jeg utsetter meg for feile situasjoner, prøver og imponere mennesker jeg egentlig ikke burde. Og hvordan bryter jeg meg ut av denne sirkelen.

Jeg vil jo være bra nok,og jeg er det for så mange. Alikevel så tar man det eneste negative man hører og fokuserer på det. Uansett så mye man vet at,man ikke burde. Ikke gjør det.  Hvorfor fortsette og sette seg i den situasjonen.

Jeg vet jeg må slutte med det,jeg skal jobbe med å slutte med det. Jeg vil slutte med det.

Men noen ganger er det litt vanskelig,jeg tilgir hele tiden, så skjer det igjen.  

Jeg har vel ingen plan,til tider alt for mye tid til og tenke, jeg kan tenke meg selv "gal" 

Har jeg blitt vinter deprimert? Jeg har så mange spørsmål om dagen,så lite svar. Jeg vet ingenting om noen ting. Jeg kan ikke engang svare meg selv. 

Jeg gråter ikke, jeg har vært igjennom for mye til å gråte enkelt, til og med når jeg vet jeg burde,bare få det ut. Det er som en slags merkelig grå sky over meg til tider. De føles som regel verst på Søndager. 

18:15

Jeg vet jo at jeg burde være lykkelig, livet mitt er tross alt så mye bedre nå. Nå er jeg meg selv fullstendig. Så hvorfor nå,spør jeg meg selv. 

Hadde det ikke vært enklere om livet var som filmene, en helt kommer flyvende inn vindu og redder deg fra alt, til og med deg selv. Men i virkeligheten er det bare du som kan redde deg selv. Så jeg kjører hodet mitt på hvordan jeg kan forandre på denne rare tiden jeg går igjennom hvor jeg er litt oppgitt av alt. 

Jeg har ikke andre ting og fokusere på,ingen barn eller familie. Bare meg selv, det kan til tider være min verste fiende. Livet mitt er vel rett og slett kjedelig. Det kan vel se gøy ut for andre,for man er mye ute i helgene, da er man kjempe lykkelig, men det er kortvarige lykke,der man bare fyller livet sitt med noe for en kort tid for å så komme tilbake hit. 

Jeg har en bestevenn som bor på andre siden av kloden, noen ganger vet jeg ikke om det er trist eller fantastisk. Men jeg er så takk nemlig for jeg har snakket med han i de tyngste tider. At jeg kan spille med han noen kvelder og bare le. Være den barnslige rare meg. Det hjelper utrolig mye. 

Jeg vil ikke virke som en "tung" person og ha med å gjøre. For jeg er ikke det for andre rundt meg,tankene mine er som regel kun i mitt eget hode. Men jeg kan vel til tider sette meg mer hjemme,sperre meg selv litt mer inne når ting er litt tunge,for jeg har mindre energi. 

Så litt sliten føler jeg meg rett og slett om dagen. 

19:11

Tok en pause, var på butikken, går bortover gata som en pingvin livredd for å falle på isen. Så sikkert litt komisk ut. Det er så godt når butikken er Søndags åpen, så har jo plutselig Søndag en positiv side. Men det varer jo ikke. Litt synd er det,burde vel egentlig være åpen hele uka. 

Da sitter jeg her med Julebrusen, klar til å lage middag snart,tenker jeg lager den til "Farmen Finalen" starter. Godt og se på andre en gang i blant. 

Gikk og tenkte på hvor fantastisk "SKAM" har vært i år, ikke bare pågrunn av hoved beskjeden som er, vær deg selv. Men pågrunn av at de tok opp litt psykiske problemer. At de er bare mennesker de også,vi alle er mennesker, at det ikke skal være "fælt" at man sliter med noe, at det faktisk skal være litt godtatt. At vi kan være ærlige om det,snakke om det. Slippe og skjule det,for det gjør det verre. At man ikke er alene. Som egentlig var litt målet med bloggen min også fra begynnelsen av,mange år siden. Du er ikke alene. Jeg husker jeg følte det sånn når jeg var yngre, men så møtte jeg andre som meg,å jeg fant ut at det var vanlig med angst,mange hadde det. Det var en lettelse. Ikke at jeg skulle ønske det på noen og ha det, men at man ikke var alene. Vi er bare stille om det som regel. 

Nå har jeg skrevet masse, nesten litt her og der i hele dag. Men det hjelper faktisk utrolig mye. Det er ikke ofte jeg snakker spesifikt om hva som plager meg til andre, er jo ikke alt jeg sier her heller, men jeg sier en del. 

Livet er virkelig som en berg og dalbane,noen ganger opp,noen ganger litt ned igjen. Men jeg håper vel vi alle finner det vi leter etter i dette tullete livet,så er det masse lys også. 

 

Da uforutsigbarheten knakk meg.

Minner, det er masse "Minner" på facebook om dagen, der du får se hva som skjedde ett år siden. Disse kunne jeg egentlig klart meg uten. Jeg er en person som liker og la fortid være fortid. Men så ser jeg disse og kan ikke la være at tankene begynner å spinne litt. 

Om hvor man var,hvor man er nå. Hvor fort tiden egentlig har gått. 

Jeg skrev jo,jeg skrev om alt. Det gjorde nok at noen ikke likte meg særlig lenger. Noen slettet meg, men med tid fikk jeg også venner som jeg aldri hadde hatt i dag om jeg ikke gjorde det, så jeg kan ikke sitte her å angre. Det var nok bare en del av å få igjen meg selv som person.  Så var det vel noen som ikke forsto det, men sånn er livet, alle kan ikke like deg,uansett hvor mye man prøver. 

Men så begynte så mye mer enn jeg egentlig viste, jeg skulle miste mye igjennom dette året. Venner jeg har brukt masse tid på igjennom år,snakker ikke med meg lenger. Det gjør fortsatt litt vondt,men hva annet kan man gjøre enn å tenke "Hva som ikke dreper deg gjør deg sterkere" 

Så klarte jeg ikke å ha hunden alene lenger, jeg var utslitt. Men jeg tenker masse på henne enda, det er som jeg mangler noen ofte. Livet har blitt veldig stille. 

Men så har jeg fått få,men veldig nære venner som jeg tror jeg aldri hadde hatt om jeg ikke satt her og delte ting ofte, om angsten jeg hadde,hvordan dagene gikk dag for dag. Og jeg er kjempe takknemlig for at jeg da har noen og finne på med ting i dag. De som faktisk er der enda. Det er de som er der da du har det som verst som man virkelig skal ta vare på. 

Nå kjenner folk meg for den jeg faktisk er, ikke bare ett "skjold" jeg har lagt utenpå. Gameren, litt barnslige humoren, jenta som faktisk har litt angst men ler seg igjennom det. Det har føltes befriende og bare være seg selv. 

Så jeg valgte denne veien og jeg tror det var den riktige veien. Men det var nok langt ifra den enkleste veien. Noen ganger er det riktige,ikke det enkleste, man må bare sitte i det, ta noen valg som ikke føles godt. Men jeg sitter i det for jeg håper på noe så mye bedre. Der man kan være seg selv. For om veien ikke er enkel håper jeg destinasjonen er fantastisk. 

Jeg var nok veldig ute å kjøre i fjor på denne tiden, så det er godt og se hvor ekstremt langt man har kommet. 

Utroskap var nok det verste som kunne skje meg i den situasjonen,jeg vokste opp med utrolig mye av det, man skulle jo trodd jeg mista håpet av det,men jeg gjorde ikke det, jeg bygde livet mitt så trygt som mulig,trodde jeg. Så når en person vet hvor mye du har vært igjennom, som du stoler 100% på,fortsatt gjorde det, da ble det ett ekstra stikk i ryggen. 

Jeg mistet nok alt håpet i ett par mnd. Farlig mye. Ikke bare på grunn av at det var slutt. Det var nesten noe vi viste. Men det stikket på hvordan det ble gjort. Det var det som var skummelt. Vi var jo enige før,om det ender,ender vi som venner. Men det ble umulig. Jeg fant meg selv til tider uten vilje til og leve for jeg trodde ikke noen var til å stole på lenger. Jeg hadde ikke noe og miste lenger, jeg skrev,skrev om alt. 

Post traumatisk stress syndrom, at jeg har det hjalp lite i denne situasjonen, jeg forventer, frykter det verste ofte. For at jeg har opplevd at det verste har skjedd så ofte,at jeg fikk til slutt en sykdom/diagnose av det.  Du legger ikke merke til noe forskjell på meg, bare hvis det er mye drama, da blir jeg veldig redd. Jeg kan også ofte frykte at det verste kan skje ofte innvendig. Jeg trives heller ikke i uforutsigbare ting.  Jeg trenger en del bekreftelse/bli tatt vare på. Ikke fordi jeg er "clingy" men for at jeg faktisk er redd til tider. Så har jeg syntes det er litt synd,for det kan vel misforstås mye. 

Jeg kan ha vansker med og slippe noen helt inn,om jeg føler det er uforutsigbart. Så er frykten da,at man kanskje ble satt på ett arr, av i fjor,for nå er jeg litt redd at mennesker lyver til meg. 

Men man kan bare ha så mange vegger rundt seg, håper mitt er fortsatt der at jeg en dag finner alt jeg har ønsket meg. 

Jeg er over hele den situasjonen som skjedde, hatt ett utrolig fint år. Med masse fantastiske minner.  Men jeg tror noen arr blir man aldri kvitt, samme med angsten jeg har hatt i mange år, man blir aldri kvitt det,men man lærer seg og takle det. Lærer seg å leve med det. Samme med det her,jeg må bare lære meg at noen jeg stolte så mye på, stakk meg. At det ikke skal gå utover andre, at jeg bare takler det. 

Jeg vet jeg skal klare det,for det samme har jeg gjort med alt annet. 

Jeg har bare blitt en person som til tider må bli fortalt at det går bra, uforutsigbarheten er nok min verste fiende. Men så må jeg også lære meg og fylle livet mitt med mennesker som forstår dette. Så går alt bra. 

Jeg har håp, jeg har vokst mye på dette året,mye mer enn på lang tid. 

Så nå er det bare og fortsette å håpe,håpe at man finner det man leter etter til slutt. At alt var verdt noe. 

For jeg vil alltid tro på det beste i verden og at om man leter lenge nok finner man det. 

Jeg er fortsatt den gående "Clichen" som tror på kjærligheten. For alle mennesker, venner og kjærester. For hva hadde verden vært uten at vi er glad i hverandre. 

2016 ble ett transfomativt år. Ett år som ble mye om meg selv. Så får jeg ta med den "nye meg" til 2017. 

Så blir det spennende og se hva man finner på,hva slags mennesker man møter på veien. 

Det er så sinnsykt mange sanger jeg kunne ha delt,for det er så lenge siden jeg har skrevet. Å det er en del av de som har betydd mye for meg over denne tida. 

Så da bare deler jeg en sang som hadde en tekst som rørte meg her om dagen,hørte den på tv :) 


 

 

Min kjærlighet for musikk.

Musikk har vel egentlig vært min inspirasjon til det meste i livet. Den gleden har jeg vel som regel hatt mye alene i mine sirkler,så jeg slutta å snakke om det. Men det har alltid vært det jeg kommer hjem til, det som aldri blir borte,det som kan gjøre de tristeste ting vakre. Det som gir en følelse av håp,håp om en bedre fremtid. For jeg drømmer,jeg drømmer meg så bort til musikk at jeg er i min egen verden. Den pausen man trenger,den pausen fra den virkelige verden. 

Musikk har også vært det som gir virkelige ting gode minner. Det jeg husker det av. For det var "den tiden" med "den musikken" Så får man en følelse av kjempe glede. Jeg husker den sangen. Så mye gøy vi hadde det på den tiden. 

Andre ganger kan jeg huske en sang for at den støttet meg igjennom en tung tid. Jeg får også da en følelse av litt glede. For noen ganger er da man hadde det vondt da man lærte mest. 

Noen ganger kan en ny sang knekke meg til tårer fordi jeg kjenner meg så igjen. Så der kan jeg føle meg litt annerledes for jeg blir veldig emosjonelt revet med i musikk. Men jeg synes det er kjempe herlig.

Kanskje ligger hele greia egentlig litt i familien min. Jeg har vokst opp med gitar spilling og "følelse" musikk. Der de har spilt det de følte på forskjellige tider. Det er vel egentlig "Country" jeg forbinner med familien min.  Men sånn startet kanskje hele greia. Mellom opp og ned turer,har jeg hørt forskjellige sanger blitt spilt eller sunget om ting. Fra da mamma sang på gulvet til meg til da onkel drar fram gitaren. 

Jeg er egentlig så takk nemlig for akkurat dette her. For det gidde meg en helt annen overlevelses mekanisme. 

Jeg har selv ikke en type favoritt musikk. For meg,hører jeg mest tekster. Men hører også på ting som ikke sier så mye viktig om noen ting. En ting er klart,spiller du country så er jeg plutselig hjemme,i stua med familien min.

Kanskje favoritten egentlig bare er,sterke sanger med budskap eller sanger jeg kjenner meg igjen i.  

Jeg legger ofte til sanger i bloggen,kanskje for at de passer. Noen ganger ikke i det hele tatt.

Men snakk om budskap og ting man kan kjenne seg igjen i. 

Ha en fin dag og takk musikken for alt den gir :) 


 

 

 

 

 

 

Ommøblert, ting hjemme og følger hjertet :) "Liten oppdatering"

Hei igjen :)

Da har jeg hatt en ommøblerings dag hjemme, fikk vel egentlig ideen i går kveld,klarte nesten ikke vente,for litt sånn er jeg,vil helst gjøre alt på en eneste gang. Men i dag har jeg faktisk gjort mer enn jeg har på lenge. Det er fortsatt litt kaos,det står tv bord i gangen,men ett sted måtte jeg jo starte. 

Hatet dette stedet så lenge nå, mest på grunn av meg selv,ikke orket å gjøre noen ting. Men nå var nok,nok. Fikk tross alt ett år til her,så noe må jeg jo gjøre. Står fortsatt med masse ting jeg ikke vet hvordan jeg skal bli kvitt,men jeg fikk iallefall startet :) 

Så litt stolt var jeg av meg selv i dag, dro og bærte møbler over gulvet til jeg var helt svett i panna. Litt redd også for jeg tenkte "Herregud nå detter vel hele skjenken sammen" for det hadde vært litt sånn "typisk" men det gjorde den ikke. Ikke lenge før men! Den har blitt helt skakk med tid. Så ett lite råd,ikke kjøp ting på "Jysk" om de skal vare. 

Men jeg er ikke millionær så her får man bare klare seg med det man har. Uansett om jeg drømmer om ny sofa. Det skal jeg begynne å spare til nå tenker jeg. 

Sånn går da livet,noen forandringer hver mnd. Men for det meste går ting i det samme. 

Så oppdaget jeg ett lite hakk i tanna mi i dag,så er vel egentlig den første tanken "Faen jeg har ikke råd til det her nå" For jeg har fått skrekken for tenner, jeg har hatt mer enn nok tannverk i mitt liv. Hvorfor,fordi man simpelt ikke har penger nok. Så jeg ble litt livredd at noe skal gå galt akkurat nå som jeg har nok og betale på. Det er vel virkeligheten til mange. Men jeg hater når det skjer for jeg føler meg som ett usselt menneske, for at jeg ikke bare kan gå dit.

Mindre verdig for at jeg ikke har nok penger til alt. Her går ting som regel akkurat rundt. 

Som minner meg på,jeg kan antagligvis spørre etter hjelp,men vet du hva,jeg er en av verdens verste til å spørre etter hjelp. Skal helst klare alt alene. 

 

Ellers, er livet ganske greit, ut i helgene,hjemme i uka. Blitt 2 dagers på byen som regel,uansett om jeg som regel er helt kjørt i hodet og fyllesyk på lørdager har jeg kommet meg ut igjen. Det har egentlig vært veldig gøy med singel livet i hele år. Jeg er nok fortsatt ikke helt vandt til oppmerksomheten. Noen har overhvelmet meg til tider. Andre ganger kan jeg ha følt meg litt alene, litt sånn rar miks det der. At du kan føle litt på begge deler.

Noen ganger har jeg følt at jeg ikke kan gi oppmerksomhet til alle på en gang,så har noen blitt sure underveis. Tror jeg har blitt kjent med den siden av meg at om noe blir for mye for meg overser jeg det å går rett og slett hjem. Jeg er litt sånn at jeg kunne ønske alle var "glade" hele tiden. Men jeg får det ikke helt til. Noen vil ha ting jeg ikke kan gi. Sånn er bare livet.  Så føler jeg at jeg mister venner på den måten også,som egentlig er veldig synd.

Jeg følger vel som regel hjertet mitt, sånn har jeg levd livet mitt hele livet. Tror nok ikke det kommer til og forandre seg. Så jeg er heller alene en stund til jeg vet det føles riktig. Å det er ikke så mange det føles riktig med, de fleste har jeg lite i felles med. Det skremmer som regel meg. For jeg vet det ikke varer i lengden. Jeg vil aldri sitte her og føle meg alene i ett forhold igjen. 

Så er det den lange historien, du kan høre den,men å skjønne seg på den er helt noe annet.

Jeg føler meg som en "spesiell nøtt" til tider. Og jeg vet jeg har frustrert noen,men jeg kan ikke gjøre annet enn å være meg selv. Det gjør meg alltid litt vondt om jeg gjør andre vondt. 

 

Men jeg følger hjertet mitt som sagt. Det svarer ikke alltid andres. Men det er mitt å jeg lytter til det,det jeg kan :) 

Head first, past the point of no return
It's the only way left to go
Can't keep taking while the years go by
Gotta go whole heart this time
You gotta go whole heart
You gotta go whole heart this time
You gotta go whole heart this time

I said, you've got to, got to, got to go whole heart
Yeah, darling, darling, darling, go whole heart
You've got to, got to, got to go whole heart
Yeah, darling, darling, darling, go

 

 

 

 

110% Selvstendig.

Så hva gjør man med dagene sine,tenkte jeg heller skulle gå innpå noe jeg ser rundt meg,snakke om det, isteden om å bare fortelle ting jeg gjør, for jeg gjør det samme, vinteren er mørk,jeg finner det hardere å være våken om dagen,rundt kl 6 sovner jeg på kvelden,umulig og holde meg våken. Så sitter jeg litt her å angrer gang på gang. Jeg som var glad i vinteren i noen år,liker den ikke lenger,finner meg selv litt forvirra av det. Som da jeg hatet tomat i flere år nå spiser jeg det på det meste. Lærte til og med andre til å like det. 

Ting forandrer seg stadig vekk. Ikke bare rundt deg,men deg selv også. Det er en ting du alltid kan regne med,ting forandrer seg. 

Jeg har det bra,jeg sitter ikke med noen sorg, ingen spesiell stor glede,ting er bare stille. Noen ganger er stille akkurat det man trenger,noen ganger ikke.

Jeg har vel blitt en av de personene som alltid har vært så selvstendig, at folk glemmer å sjekke om jeg har det bra, det var vel en tanke som slo meg nå for jeg ble fortalt det (igjen) ikke så lenge siden. "Du er en av de sterkeste personene jeg kjenner,jeg vet du alltid klarer deg"  Men vi alle trenger noen som gir oss en klem og sier alt kommer til å ordne seg til slutt. Gjør vi ikke det? Sånn har det vært i mange år,jeg ble veldig fort selvstendig.

Hvorfor kommer du aldri spurte jeg, fordi du klarer deg.

Så kanskje det også har seg sånn at jeg gjør lite hjemme, for det er ingen jeg har å imponere. Det kan vel høres vel trist ut. Men det er virkeligheten til mange flere enn meg. For de tidene jeg har hatt flere rundt meg har jeg også hatt mye mer motivasjon til å gjøre ting hjemme.  

Så har jeg vel hatt litt mer "feste" besøk i det siste,så jeg tvingte meg selv litt i dag til å gjøre noe. For jeg føler en slags skam over hjemmet mitt. De sier at hjemmet til noen er en refleksjon av personen som bor i det,det finnes egentlig ikke her. Føler ikke at det er meg. 

Jeg har ikke vært flink jeg heller, til å besøke folk, egentlig tror jeg at jeg ble litt sånn på grunn av akkurat det her,for jeg var det før,men jeg fant ut at folk kom ikke tilbake. Så bare døde alt ut. Jeg bare sluttet. Jeg ble for selvstendig. Mange år siden.

Når man slippes løs på verden blir man spurt spørsmål av nye folk,noen ganger er dette spørsmålet om hvor selvstendig man er,for tanken av at noen skal "klenge" for mye skremmer folk. Jeg har ikke helt hatt ord på svaret mitt på dette,for mitt er at jeg har hatt kontroll på alt så lenge, til å med forrige forhold,flere av de, jeg har betalt,jeg hadde leiligheten,jeg har hatt kontroll på alt,alt var mitt. Dette var ikke ett valg,men jeg ble så vandt til det,at tanken på å miste den kontrollen er skremmende,for jeg vet ikke annet. Jeg vet ikke hvordan det er å bli tatt vare på. Men jeg har vært den første til å tatt vare på andre. Jeg sluttet litt sakte men sikkert med det også. 

Det er noe som har vært veldig trygt. Det var vel litt av den livs leksen jeg hadde i fjor,at uansett hvor mye du gjør for andre så betyr det ikke sikkert noen ting. Det høres vel trist ut,man skal ikke slutte å hjelpe andre, det vil jeg heller aldri gjøre,men man skal ikke glemme seg selv totalt. At du også trenger hjelp en gang i blant. Det føles ikke trist,det føles bare som jeg har funnet veien min. Vet mer hva jeg skal gjøre.

De var valgene mine, det var noe jeg gjorde med fri vilje. Som fikk en etter effekt av å ikke helt vite hvordan det er og være flere om en sak. Jeg angrer ikke på ting, men jeg vil prøve å forandre på det. For jeg vil oppleve og ikke måtte gjøre alt alene. Om jeg da mister noe av kontrollen og det er skremmende. Så er jeg også flink til å vende meg til ting.  

Jeg tror jeg har blitt vanskelig å bli kjent med, jeg har sett meg selv dytte flere vekk til tider. Det ironiske med det er jo at jeg deler jo ting her med masse mennesker. Men jeg er jo også ganske flink til å være åpen. Så det er 2 motsetninger av hverandre,som egentlig handler om ei som prøver å finne en ny vei. 

Men ja,selvstendig 110% for selvstendig. Men det betyr ikke at man ikke blir sliten. Noen ganger trist for at ingen kommer innom å sjekker på deg. Men så har man blitt så vandt til det at 90% av tiden tenker man ikke over det lenger. Men man ønsker jo seg av og til en klem.

Så ble dette innlegget om noe helt annet enn planlagt. Det ble om "Selvstendig" 

Det som skulle handle om observeringer for være til en annen dag :) 



 


 

 

 

 

 

 

 

 

En god miks av den gamle meg og den nye meg,så går vi inn i vinteren!

Så har dere ikke hørt fra meg på en stund. Men jeg lever,stol på det! Hehe 

Klokka er halv 7 og det er allerede mørkt ute. Det føles litt trist kjenner jeg at sommeren er over, jeg levde det jeg kunne denne sommeren, hatt det kjempe gøy. Blomstret tilbake til meg selv. 

Så kommer denne mørke tida og for en eller annen grunn denne uka har jeg fått problemer med å sove samtidig. Henger det sammen? Har jo egentlig slitt med det hele livet,men det har vært helt greit siden i vår. Ikke hatt noe problemer. Nå fant jeg meg selv våken i går kl 4 om natta ganske irritert på meg selv at jeg ikke får sove. Tenker mer gjør jeg også. 

Kanskje er det fordi det bare blir mindre å finne på, jeg er ikke ett vinter menneske. Jeg løper ikke rundt i snøen for å si det sånn. Når den kommer.

Så føler jeg også at det er mindre folk og møte på vinteren, mindre gøy. Ikke så mye nytt og mye mer det samme. Men så prøver jeg å tenke litt tilbake,det var jo i fjor vinter denne nye fasen av livet mitt begynte. Jeg hadde det jo veldig mye gøy da også. Møtte jo mange nye. Ble stoppet på gata,skravla og ledde. Ble kjent med min egen by helt på nytt igjen. Syns det var litt gøy for jeg kjente jo igjen så mye, det var samme greine,andre mennesker,som for åresvis tilbake. 

Husker jeg var jo omtrent ute på byen hele jula, hadde det kjempe gøy. 

Så kanskje denne mørke tida ikke trenger og bli så trist likevel. Jeg håper ikke det, det er vel mer en redsel for at den blir det.

 

Jeg får jo bare suge opp den tida jeg har igjen her, uansett om jeg ikke liker der jeg bor. Jeg har til Mai,da skal jeg ut å lete etter hva jeg skal kjøpe. Da blir jeg ikke boende her lenger, det er planen nå. Så jeg regner med at jeg vet hvor jeg vil til da, det er ikke helt sikkert at jeg egentlig orker å bo i denne byen lenger. Det er litt 50/50.

Livet går jo aldri som planlagt så gudene vet hva jeg sier i Mai.

Jeg sa tidlig 2016 at dette skulle bli mitt år, å det har det vært også. Om det var noen smeller på begynnelsen så har sommeren vært helt fantastisk. Fra nå av skal alle år være mitt år,livet er for kort til noe annet. 

Jeg har jo hatt en tendens til å sette meg selv i situasjoner der jeg må hjelpe, redde deg, på små måter eller redde noens fremtid,jeg har glemt min egen, helt fra veldig ung alder. Samtidig har det gid meg noe, hjelpe andre har vært det som gjorde meg kjempe lykkelig. Men så kan det også gå så langt at man blir helt utslitt selv. Man må finne en balanse jeg har totalt glemt mange ganger. 

Så har jeg sagt til veldig veldig nære mennesker, det mest såre, at jeg skulle ønske for en gangs skyld at noen kunne ta vare på meg. 

Den balansen går jeg og minner meg selv på,i frykt for at jeg skal falle i samme mønster. Men jeg vet jeg ikke gjør det,tålmodigheten min er ikke like lang lenger. Sånn forandrer livet deg. Den personen jeg var 10 år siden,er ikke den samme i dag. Men jeg kan være like snill, bare litt mer forsiktig om hvem jeg er snill med. 

Noe må man vel lære,eller hva. 

Men så har jeg funnet barnslige ting som aldri forandrer seg å ledd av meg selv, som når jeg drikker med venner,danser på gulvet som en eller annen fjortis og synes det er kjempe gøy. Da er jeg plutselig 20 igjen i 10 minutter. Man skal jo liksom ikke gjøre sånn når man blir eldre,men som sommeren gikk så gidde jeg mer og mer faen i hva andre syns. Jeg vil le og latter forlenger iallefall livet mitt. 

Finner meg selv,litt mimrende over gamle dager, som regel er det musikk som minner meg på det. Som denne. 



Tror faktisk jeg kan hele dansen enda.

 

Neida en god miks av den gamle meg og den nye meg,så går vi inn i vinteren. Jump head first! No other way!


 

 

 

 

 

 

Jeg holder meg unna "illusjoner"

Illusjonen om en person kan være så mye. 

Er ikke det vi alle har, når vi møtes, så lager vi oss en mening om hverandre. Som ofte helt sikkert ikke stemmer. Om vi liker hverandre ser vi hverandre som for perfekte. Om vi ikke liker hverandre så ser vi hverandre ofte som "slemmere" enn det vi egentlig er også. 

Helt til vi faktisk kjenner hverandre, da begynner vi å lære hvordan en person egentlig er. 

Jeg prøver og holde meg unna illusjoner. Men kan skape det likevel som alle andre. 

Noen ganger gjør andres illusjoner meg også redd,for som mange tror vi at vi er sånn hele tiden som da vi møtes. Sånn utenpå,så er jeg ikke det. Jeg sminker meg ikke som om jeg skal ut på byen hver dag. Det hadde jeg funnet utrolig kjedelig om jeg måtte gjort. Og det hadde blitt mindre spesielt når jeg først gjør det. Noen liker og gjøre det hver eneste dag,men jeg er ikke en av de. Så når du møter meg,har du da en illusjon om at jeg ser sånn ut hele tiden? 

Til og med da så bruker jeg egentlig ikke så mye. Jeg er ikke en av de som tar lang tid for å gå ut døra, om jeg må ordne meg også. Vet jeg hva jeg må gjøre og gjør det fort.  Så der bryter jeg også illusjonen om at alle jenter/damer tar en evighet, for det er ikke alle av oss som gjør det. 

Jeg trives i hette genser og jogge bukse. Jeg har vært borti og blitt kritisert for det. "Hva? Skal du virkelig til butikken i jogge bukse?" Ja? Du mener samme stedet jeg går hver eneste dag. Hvorfor skal jeg ordne meg for de for og kjøpe brød? For å hjem igjen om 10 minutter. Jeg husker jeg følte meg rett å slett litt såret, usikker på meg selv. 

Vi skaper også illusjoner om personlighet. 

I min verden så prøver jeg og tenke, om jeg liker dine gode sider så er det supert,det er jo ofte de vi vil vise frem, det er de sidene vi blir glad i,men det er også like viktig å vite de dårlige sidene. For kan jeg takle de? Kan jeg til å med snu de til noe positivt, kan jeg hjelpe de. Eller leve med de? 

For om svaret er ja da,da har man en livs lang venn, eller en kjæreste. 

Så jeg er alltid litt ute etter å grave mennesker litt under huden. Perfekt for meg,er når man ser det gode og vonde og liker det man ser alikevel. 

Vi har også sider, som er litt sånn både gode og vonde, det er spørs hvem du møter,hvem du er med. 

En av disse med meg er at jeg er kjempe ærlig. Det er jo som oftest greit,men til tider kan det skremme andre. Jeg har også alltid sagt om noe er feil,eller jeg ikke er lykkelig, jeg gjorde det i ett forhold jeg har vært i. Men det ble ikke tatt bra, ikke på den måten jeg ville, jeg vil ha det frem,jobbe med det. Men isteden ble det tatt for personlig. Og gjorde det verre. Så mest sannsynlig kan jeg ikke være med noen som er for hårsår. Så fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg sa det, så ble den en ond sirkel med at jeg sa unnskyld. Å vi dro hverandre mer ned. 

Men jeg vil alltid ha ting frem og gå videre. Jeg liker ikke å bære på ting,for meg blir det mye verre i lengden. 

Så ærlighet kan være både pluss og minus. 

Men en ting jeg aldri kommer til å takle igjen,er å se noen ikke har det bra,så spør du om og om igjen,hva er galt. Men de sier alltid ingenting. Alikevel syntes det hver eneste dag. Så ærlighet har blitt kjempe viktig for meg. For ingen kan fikse noe de ikke vet hva er. 

Illusjonen da var nok at ærlighet er supert, helt til en person er ærlig med mer såre ting. 

Føler til tider at hele verden er en illusjon, sånn er masse apper skapt,masse tråder på nettet. Vi sminker oss til ansikter vi egentlig ikke har, om du ikke gjør det kan ting som "Snap" få deg til å se kjempe pen ut. Jeg har gjort det mange ganger! Å det skal egentlig være greit,smink dere,kos dere,det gjør jeg også, hva som er skremmende er forventningene mennesker har av andre. 

Som eksempel da,hvor mange ganger har vi ikke "spøket" med at den vi hadde med hjem "så stygge ut" da vi våknet. Det syns jeg jeg skummelt,for det du ser er jo personen. Det er fortsatt samme personen. Det er ikke noe feil med den, men det som det er noe feil med er forventningene dine. Det du har lært deg at alle skal se ut som. Er du så pen selv da du akkurat våkner? Er du ferdig sminket,shavet å nyfødt? 

Forventninger,illusjonen har skremt meg unna mange mennesker. 

Noen ganger er det enklere og sitte hjemme enn å gi av seg selv,for man vil ikke "skuffe" andre med den virkelige deg i denne forventningfulle verden. 

Da snakker jeg om meg selv også. Alikevel kaster jeg meg selv ut i det ofte. Så sier jeg ting som "Jeg har angst" for jeg er ikke perfekt,skap deg ikke en illusjon av meg. Jeg liker meg selv ganske godt,på det gode og vonde. Jeg takler problemene mine ganske bra. 

Men jeg har en historie bak det smilet som hadde tatt dagesvis og fortelle. 

Jeg prøver og holde meg unna illusjoner. Om hvordan folk skal se ut hver dag,om hvordan folk skal oppføre seg hver dag. Jeg elsker å bli kjent med andre. Så kan det sikkert til tide virke irriterende for noen at jeg "pirker under huden" men det er bare fordi jeg liker deg. Jeg vil vite mer enn det overfladiske. Det er en naturlig del av meg. Så må jeg også møte mennesker som føler noe av det samme. 

Jeg snakker vel egentlig om mye rart, jeg elsker det, det er noe jeg mistet de siste årene for det var ikke sett pris på,det var mer irriterende at jeg ville snakke om alt som er. Så gikk det så lenge at jeg nesten glemte den delen av meg selv,som liker og diskutere masse ting. Da snakker jeg ikke bare psykologi,men masse rart også,om jeg ser UFO på tven så vil jeg vite hva du tror om det. 
Tror jeg sakte men sikkert fant tilbake litt etter litt til den siden,ja til og med her på bloggen. 

Jeg er kjempe "Open Minded" 

Jeg mediterer jo til tider og tror på at de energiene du sender ut får du tilbake. Det er det ikke så mange som vet,men det er en liten del av det dere vet nå! 

Ready or not,here I come,you cant hide. *Ler til seg selv* 


 

 

 

 

 

 

 

Når man våkner med fylleangst og blir minnet på sine svake sider.

Ja da har jeg klart det igjen, vært ute og drikket litt for mye, så jeg husker ikke at jeg kom hjem. 

Jeg får små angst av det,flau av meg selv, tenker at herregud,jeg er for gammel til og bli så full. Folk sier som regel at jeg ikke har gjort noe galt, de vet ikke engang at jeg var så full. Men jeg angrer som oftest på små ting her og der folk ikke vet om. Driter meg vel litt ut her og der. 

Men samtidig så tenker jeg,herregud,jeg er bare ett menneske,jeg er langt ifra perfekt, jeg kan si og gjøre mye dumme ting som alle andre. Men jeg føler vel at folk forventer mer av meg,eller er det egentlig jeg som forventer mer av meg,mest sannsynlig. 

Jeg har alltid hatt mye ansvar,jeg må alltid ha vært ett slags forbilde. Sånn er det og være eldst i flokken. Så får jeg vel egentlig litt angst da jeg mister litt kontrollen. For jeg,jeg er den som helst skal passe på alle,ikke bli passet på. 

Så ligger jeg der i timesvis når jeg våkner, litt redd for og sjekke hva jeg har gjort eller drevet med. 

Sannsynligvis så overdriver man i hodet sitt, gjør ting litt verre enn de er. For ja,alle gjør jo litt teite ting,jeg må gi meg selv lov til å gjøre litt teite ting jeg også.

 

Dagen derpå, røyker så jeg har lyst til å spy av det. Redd for og sjekke kontoen. Ja,jeg tror vi alle har følt på den. Likevel så går man ut igjen, for sånn er livet,det blir for ensomt og sitte her alene å glane hele tiden. Iallefall for meg. 

Jeg lever livet mye alene, jeg er flink til det,kanskje finner freden i det mer enn de fleste. Får ikke like mye besøk som andre, ikke så mange som ringer meg som de fleste. Det høres kanskje trist ut,men for det meste er det sånn jeg vil ha det, ensomheten kommer krypende en gang i blant,men jeg liker ikke å innrømme det. Så da blir det som regel til at man går ut. Ut og drikker. 

For man skal ikke ha noe feil med seg selv,så det er få jeg betror meg til. Men de jeg gjør det til vet masse. Og jeg er heldig for de sier det ikke videre. Jeg sier det heller ikke videre om noen betror seg til meg. Jeg har en sjø av hemmeligheter om mange. 

Men så er det,det. At jeg skal så gjerne passe på alle, det er en automatisk respons i systemet mitt. At jeg prøver og være litt forsiktig,for det har ofte gjort meg sliten. Jeg prøver og legge om livet mitt til at jeg også skal bli passet på,for jeg er sliten. 

Så kanskje sånn,blir det til at jeg sprekker,slipper meg løs såpass at jeg blir full,glemmer noe av kvelden, bare ler, har det morro antageligvis,mister litt hemning, sier mye rart. For sånn er det vel og leve. Man kan ikke ha alle veggene opp hele tiden. 

Så ja, det er meg,som mange andre, hvert vårt. Ingen er perfekte. Det viktigste er og finne mennesker som faktisk godtar dine svake sider. 

En av mine er at noen ganger er jeg ensom. Men jeg vil ikke si det,jeg vil ikke virke svak, jeg vil ikke skremme deg og jeg vil ikke innrømme det helt til meg selv. For det skal ikke påvirke valgene mine og det gjør det ikke heller. Men jeg har en tendens til og virke sterkere enn det jeg er. 

Men det er flere av oss,så mange av oss. Det vet jeg. 

Alt det her hørtes kanskje veldig trist ut,men jeg er ikke trist, jeg har blitt flinkere til og le av mine tabber, litt flinkere til å tenke "shit happens" Og i kveld,skal jeg ut igjen. For jeg har funnet ut at jeg lever bare en gang og alt som skjer blir som regel glemt neste uke igjen. Jeg sitter ikke å venter på livet lenger. Jeg lever det. 

Ikke vær lei deg for meg, jeg bare betrodde meg til veggen. For det er mange av oss, vit du ikke er alene. 

Så starter festen igjen :) 

 


 

 

Lengsel.

Lengsel, kan være en trist følelse,men det kan også være den følelsen som forteller deg hva du vil med livet ditt,hva du må jobbe for, hvilke valg du skal ta. Så egentlig er vel lengsel også en ganske positiv følelse. For det er noe du vil. Det som fører deg til dit du skal. Om du velger å fylle den. 

Hadde ikke planer om å skrive i dag,men så hørte jeg en sang som plutselig gidde meg lengsel. Men den fikk meg mest til å smile. 

For det vekker også minner, lengsel kommer ofte fra noe, en følelse du har hatt som du vil føle igjen. Lengsel er ofte noe du har opplevet før. Om ikke du ønsker akkurat samme situasjon kan du lengte etter en følelse. 

I min situasjon nå,så vekket denne sangen lengsel etter noe jeg har følt før. En form for fred. 

Jeg kjenner jeg til tider lengter etter og flytte tilbake til bygda. For jeg på ett tidspunkt følte meg så hel der. Så handlet denne sangen egentlig litt om det også,så vekket det en lengsel inni meg som jeg har hatt fra tid til en annen hele livet.

Det er så mye som jeg egentlig lengter etter da det kommer til det. Jeg har bodd i byen veldig lenge, ikke alltid helt av fri vilje, jeg satt fast i ett system. Men i hjerte mitt lever det ei bygda jente som alltid vil være der. Det var der jeg hadde vennskap som har vart hele livet ut så langt. Det er der jeg føler meg mest hjemme. Mye på grunn av menneskene. 

Men også mye på grunn av freden. Jeg er så lei stressende mennesker som flyr rundt alle steder. Biler her og der. Trafikk og kaos. Det gir ikke mentaliteten den samme freden. Ikke den freden jeg har følt de stundene jeg bodde der. Derfor går jeg ofte ut på kvelden,for da er det stille.

Jeg savner dere, jeg savner dere utrolig mye. Sjansen til og se dere når jeg ville. Følelsen av en vennskaps familie. Jeg har den nå også, jeg fant den igjen,men jeg lenger enda etter mer av den. 

Det er mindre folk der, likevel er livet mye mer ensomt i byen. Jeg passer aldri helt inn, jeg lever dag for dag. Til tider prøvde jeg kjempe hardt og få meg nærme venner,men det funket liksom aldri helt. Kanskje på grunn av meg selv. Det er rart,jeg er nesten vanskeligere og bli kjent med selv for jeg føler meg påvirket,påvirket av innesperret følelsen man får i byen. 

Ikke alle er sånn så klart, dette er bare min side. 

Men det var disse følelsene som ble vekket. Jeg vet hvor jeg vil,for det forteller lengselen meg. 

Jeg vil hjem der det grønne gresset gror til slutt. For der har jeg vært før,der føler jeg meg hjemme. 

Så kommer sangen,det er så unormalt for meg og høre på norsk musikk alene,men denne vekte noe i meg. Det er vel egentlig en kjærlighets sang,men det vekte en annen kjærlighet i meg :) Snu rollene så klart ;) 

 


 

Sitter her, langt hjemmefra
Vært lenge borte, lengter hjem

Dit jeg er i fra
Der jeg hører hjemme
Savner mine venner og ei jente i min arm
Jeg vil tilbake dit der det grønne gresset gror
Jeg er på veien hjem, møt meg ved vannet der jeg drømmer om å stå.
Venter under treet der det grønne gresset gror.
Får jeg lov til å kysse deg, hvis fulgene synger over oss i kor.
Jeg er på veien hjem.
Tid har gått siden sammen der vi gikk
Var det noe mer enn bare vennlig blikk
Drømmen med deg, delen av mitt liv
Føler du det samme er døra åpen for deg.
Jeg vil tilbake dit, der det grønne gresset gror
Jeg er på veien hjem, møt meg ved vannet der jeg drømmer om å stå.
Venter under treet der det grønne gresset gror.
Får jeg lov til å kysse deg, hvis fuglene synger over oss i kor.
Jeg er på veien hjem, møt meg ved vannet der jeg drømmer om å stå.
Venter under treet der det grønne gresset gror.
Får jeg lov til å kysse deg, hvis fuglene synger over oss i kor.
Jeg er på veien hjem
Jeg er på veien hjem

Denne gangen skal du gjøre ting på den riktige måten. 

Det er lenge siden jeg har skrevet på kvelden, men nå følte jeg at tiden var litt der igjen. Etter og ha sittet i en bil med musikk som lo noen tanker flyte fritt. Det er en av de stundene jeg tenker mest. Når det er mørkt,jeg sitter på i en bil og musikken spiller. Har jeg en tendens til og ha en herlig reflektiv stund. Bli borte helt i mitt eget hode. 

Så føler jeg meg helt,hel. 

Fordi jeg er kanskje ikke den som har en haug av venner,men de jeg har er helt fantastiske. Vi har ofte gamle minner som er helt fantastiske sammen også. Jeg kan være meg selv 100%, si så mye rart jeg vil. Og tro meg,jeg sier mye rart, jeg liker å le. Jeg elsker å le. Enda bedre om andre ler av det jeg sier.

Jeg kan til tider føle meg så gammel, for jeg har sett så mye,for mye. Men samtidig kan jeg føle meg så mye yngre enn andre,for jeg har ikke alt mange har,barn,familie,hus, jeg er sikkert den som folk ser på som litt annerledes. Alikevel er jeg ikke det heller. Jeg bare hadde ikke den historien som lagde alt det som mange har. 

Så når folk ser meg på fest og jeg slår meg løs tenker sikkert mange "Hun der har ikke forandret seg mye" 

Men innvendig har jeg jo det. Jeg har bare fortsatt den barnslige siden med meg,jeg er ikke redd for å slå meg løs når jeg er med venner,jeg danser,ler og gjør mye teit. Jeg slenger ut av meg "koffert" humor og får høre mye rart tilbake jeg ikke tar meg nært av. For de kjenner meg. De vet jeg ikke er som jeg "spøker" 

Jeg kunne ønske man kunne være seg selv med alle,men det er ikke alle som skjønner,det er mange som antageligvis hadde ristet på hodet. Men du vet ikke hvor mye som ligger i en person før du kjenner de. 

Men en ting vet jeg helt sikkert,sånn vil jeg ha det. Borte er dagene jeg sitter i en situasjon jeg ikke kan være meg selv. For det er en kvelende følelse. 

Så sitter jeg i bilen å tenker,livet mitt er ikke så verst. Jeg er egentlig ganske glad i det. Jeg har ikke masse,men det jeg har er gull verdt. Jeg har plutselig over året alene fått mer og mer troen på meg selv,hva jeg vil ha,at jeg heller vil vente for å få det fantastisk,enn og haste meg for å ende opp som jeg har vært. For jeg vil beholde denne følelsen for alltid. 

Ett år siden trodde jeg ikke på meg selv,trodde jeg aldri fikk det bra. Kanskje jeg også ville forhaste meg selv,i panikk. Fort såret.Det fulgte med meg en stund. Men jeg rister det av meg nå.

Så finner jeg meg selv nå,tenkende,kanskje det ikke er så farlig om du,eller du ikke liker meg, for jeg vil ha denne følelsen av å bli likt om det noen gang skal være noe. Jeg ville kunne beholde smilet. De jeg har kontakt med igjen nå. Være meg selv. For jeg lar alltid andre være seg selv også. 

Plutselig føler jeg at jeg egentlig fortjener og gi meg selv det. Bli behandlet som jeg behandler andre.

Kjenner meg ikke redd for og være alene lenger, som jeg sier,dette livet jeg har,er kanskje ikke det mennesker ser som perfekt,men det er faktisk ganske bra. 

Jeg føler meg som ett barn, der livet akkurat har begynt på ordentlig. Nå skal du være deg selv uansett hva andre sier. Denne gangen skal du gjøre ting på den riktige måten. 

 

Det ble ofte sagt til meg igjennom tidene av "hjelpere" 

"Du klarer deg du,du har en styrke i deg som gjør at du klarer deg uansett" 

Mange ganger ble jeg oppgitt over dette, irriterte meg,jeg var ikke enig,jeg fikk høre det så ofte at jeg ble nesten sint. Men jeg ser det nå,at jeg gjør jo det.Jeg gir aldri opp uansett hva. For jeg sitter her enda med ett stort håp om at jeg finner alt jeg vil. 

 

 

Som alltid finner jeg en sang som passer :) 


 

 

 

 

La meg forklare hva jeg har gjort her. Hvem er jeg egentlig.

På tide å skrive igjen. 

Nok en gang vil jeg beklage at jeg skriver ikke alltid rett, det kan se rotete ut, men det er en grunn til at det har blitt sånn.  Jeg har hatt litt lærevansker hele livet, antageligvis fordi jeg har hatt så mye annet i hodet på tiden jeg skulle lære at det ble sånn. 

Jeg vil forklare meg. Hva jeg har gjort her,hvorfor.

Vi kan fort misforstå hverandre,når vi ikke kjenner hverandre så godt. 

Jeg har skrevet om en del traumatiske ting her, noen ganger har jeg vært redd for at folk skal tro jeg sitter sånn hele tiden,tenker på det som var. Men det gjør jeg langt ifra i virkeligheten. 

Da jeg begynte igjen i vinter,så var det kanskje ett rop om hjelp,jeg hadde mistet kontakt med så mange,gjort så mye feil og hele livs planen raste sammen. Det var noe jeg egentlig viste innerst inne kom til og skje,men samtidig hadde jeg dyttet bort denne følelsen kjempe lenge. Jeg levde livet mitt på en løgn for jeg syns det var enklere enn å innse at jeg hadde feilet. 

I dag har jeg tilgitt hele situasjonen. Jeg skjønner begge sider. Jeg føler meg mer fri enn jeg har gjort på mange år. 

På den hardeste tiden skrev jeg fordi jeg ikke hadde noen og snakke med, jeg skrev for jeg ville at alle skulle vite hvor lei meg jeg var for at jeg hadde blitt borte, jeg viste det var min egen skyld at jeg satt der helt alene. I dag vet jeg at jeg skal aldri la det skje igjen. Det var en av de viktigste leksene jeg fikk.

Så hvordan kan det ha seg,at en person med sosial angst,kan sitte og skrive til hele verden om sin opplevelse. 

Vel, når du ikke har noenting og miste lenger,så har du virkelig ikke det,ingenting kunne bli værre. Sånn startet det. 

Som tiden gikk og jeg måtte lære meg å leve igjen, på en helt annen måte,helt alene,måtte jeg lære meg helt på nytt og stå i angsten min. Jeg måtte lære meg helt på nytt hvordan jeg fungerte. For jeg hadde hatt noen som sto vesiden av meg og støttet meg altfor lenge. Jeg kjente ikke meg selv som alene lenger. 

Da begynte jeg å dele ting, skrive om opplevelser, med håp om og finne andre som meg,det gjorde jeg også. Jeg fikk alltid noe positivt ut av det,jeg ble sterkere og sterkere, så jeg håpet at andre som meg også kunne bli hjulpet, få inspirasjon av det. Jeg måtte ofte tilbake til fortiden,ikke fordi jeg tenker på den eller la den dra meg ned,men for og finne forklaringer på hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, finne grunner bak det så jeg kunne vite hvor "urealistisk" noen av reaksjonene mine var. Eller grunnene bak det. For bare da kan jeg ta tak i det, komme over det. Minne meg selv på at dette er ikke nå. 

Når du har opplevet en del traumatiske hendelser så kan du få reaksjoner i underbevisstheten som ikke alltid vet hva er. Jeg har alltid vært litt flink til og reflektere å finne ut av det. På den måten har angst aldri tatt helt overhånd på meg. Jeg klarer meg uansett hva,jeg gjør ting hjernen sier er skummelt hver dag. 

Så får du en følelse av stolthet som er helt herlig. 

Så når jeg har skrevet her, så har det hjulpet meg enormt med og finne ut hva som er grunnen til hva så jeg alltid kan gå videre uansett. 

Naturlig,er jeg ett kjempe positivt menneske,som ikke helt klarer og takle pessimister. Folk som er negative veldig mye,går utover humøret mitt,jeg prøver som regel og få de til å bli positive,når de ikke blir det, blir jeg selv deprimert. Jeg levde sånn i noen år. Jeg vet nå også at jeg aldri kan omringe meg med sånne mennesker igjen for mitt eget velvære. For jo mer jeg blir lei meg eller negativ,jo mindre tørr jeg og gjøre. 

Jeg liker og tenke at historien min kan ses ut som ganske tung til tider,men jeg har lært så mye av det, så mye som jeg kan ta med meg og gjøre om til ett mye bedre liv. På den måten holder jeg fortiden med meg litt,bare for og minne meg selv på hvor jeg ikke vil igjen,hva jeg har lært og hvordan jeg vil være som person. 

Dette virker det samme på de gode tidene jeg har hatt, de holder jeg kjempe nærme,de tidene jeg lo mest,var mest meg selv, for de leder meg til hvor jeg vil. Hva jeg vil ha,hvordan jeg vil at livet mitt skal se ut. Jeg har funnet tilbake til denne personen. 

Jeg er meg selv,sier mye dumt,tuller mye,goofy,til tider altfor ærlig, så kan jeg føle meg litt teit til tider. Men det er akkurat dette med og være seg selv som fører til at du møter de menneskene du kan være deg selv med,de som liker deg for deg, ingen er perfekte, så kan det kanskje virke skremmende at jeg er så åpen. Jeg sier rett ut at jeg har angst. Men det er det som gjør at jeg har funnet meg til ro med det. 

Jeg har ikke alltid vært sånn,men jeg var ikke lykkelig da jeg ikke delte noen ting,jeg var ensom. 

Angsten min fungerer ofte sånn at,du burde ikke si det,ikke gjør det,dømmer folk deg da. Ikke dritt deg ut,ser alle på deg nå. Men uansett gjør jeg stikk omvendt,jeg er meg selv. Sier det jeg føler, oppfører meg som jeg vil. Med den stemmen i hodet som sier,du skal være sånn,sånn og sånn. Perfekt. Ellers liker ingen deg. Jeg vil så gjerne at folk skal like meg,men jeg vet verden funker sånn at alle kan umulig like deg. 

Med skriving har jeg lært meg forskjellen på urealistisk frykt og realistisk frykt. 

Jeg har vært til utallige mange "hjelpere" fra tidlig alder. De hadde alle noe og lære meg,men den som lærte meg mest var meg selv. Mens jeg berte en del av hver eneste person jeg møtte med meg. En av de viktigste tingene som ble sagt til meg var fra ung alder,som er med meg en dag i dag. 

"Om du kunne forandret på hele fortiden din,hatt det fint,men vit at det hadde forandret den personen du er i dag, ville du gjort det da?" 

Nei. Det var første steget mitt til og elske meg selv for den jeg var. For jeg liker den jeg har blitt,den som forstår mye, kan være en venns psykolog og vet verdien når man finner noe fint. 

Samtidig som det har vært mye vondt,har jeg opplevet ting som er helt fantastiske, følt ting ut av denne verden. Jeg tror det er en balanse til alt. Og jeg legger ting veldig fort bak meg. Går alltid videre. For jeg vet med hver eneste lekse er det noe mer fantastisk bak neste hjørne. Så lenge du bruker det du har opplevet på en bra måte,voks av det. 

Så ja,jeg har vokst masse her,som vi alle gjør hele livet. Har dette vært en av mine mange måter. 

Jeg tenker positivt på fremtiden, gleder meg, noen ganger kanskje jeg gleder meg litt for mye, blir litt over ivrig, men som jeg sa, vær deg selv,så finner du stedene du burde være og menneskene du burde være rundt! 

Ha en fin dag, ønsker alle godt! 

 

Future looks good ;) 


 

 

 

 

 

 

Hvordan gikk du ifra og tro det beste om alle,til det verste. 

Så jeg lå her,hørte på musikk og lurte på noe jeg har lurt på mange ganger dette året. 

"Hvorfor stoler jeg ikke på det folk sier lenger" For jeg var ikke alltid sånn, egentlig vært den som stoler altfor enkelt på mennesker. Mer som ett uskyldig barn,har jeg trodd på det beste i alle. 

Men nå,har jeg hatt en tendens til og sette spørsmåls tegn på alt. 

Så har jeg også gått videre, latt fortida være ganske fort, for jeg vil det beste for meg selv, sluttet og snakke om ting her også,for jeg vil langt ifra virke som den som sitter fast i noe som helst,vil heller ikke virke trist for det er jeg langt ifra. 

Men nå for første gang på lenge, skal jeg snakke om det igjen for det gikk opp ett lys for meg. 

Hvordan gikk du ifra og tro det beste om alle,til det verste. 

 

Noen ganger glemmer jeg alt som skjedde før alt var over. Det er der alt ligger. Det er der jeg har fått ett arr som jeg må jobbe med for å leve med. 

Før jeg fant ut sannheten, om at han jeg var sammen med var utro. Noe som jeg måtte tvinge ut selv. For jeg latet som om jeg allerede viste det, jeg viste noe var kjempe galt. 

Før det, så ble det spilt en del mentale spill med meg,som jeg har prøvd og dytte bort det beste jeg kan. Det begynte med "Jeg vil ikke være sammen med deg lenger" "Jeg har ikke følelser for noen lenger" "Jeg vil ikke leve lenger" 

Det fikk meg til og føle som den verste personen på hele planeten. Jeg reagerte som jeg ville reagere. Omtenksom,snill, foreslo behandling, kanskje det var depresjon, jeg ble liv redd for ett liv. 

Jeg var redd jeg var grunnen for at du ikke ville leve lenger. Jeg la meg rett og slett flat. Var lei meg. Følte som om alt var min skyld. Viste ikke hva jeg skulle gjøre. For det var det eneste jeg hørte. Jeg stolte mer på denne personen enn noen i hele verden. Uansett om jeg følte at noe var kjempe galt,ville jeg ikke tro at han løy. For hvem ville gjøre noe sånt, heller si at de ikke ville leve lenger. 

Krenkende,satt jeg på gulvet og gråt foran han, mens han løy meg midt i trynet. Jeg burde ha vist det,for jeg så ikke en tåre tilbake.

Mest sannsynlig var disse følelsene skyld følelse fra han sin side. Men det hadde jeg ikke en aning om på en god stund. 

Jeg foreslo så mye, gjøre ditt,datt,skal vi dra ut mer, kanskje du blir gladere, men ingenting ble egentlig tatt imot veldig bra. 

Det hadde vært så mye bedre og fortalt meg sannheten,men det ble ikke gjort. Isteden ble jeg lekt meg og brent av personen jeg stolte mest på,hvorfor? Bare ett svar på det,feighet. Det var enklere og spille offer,dytte meg bort. En å fortelle hvordan det egentlig var. 

Over en måned gikk jeg rundt sånn,redd for en persons liv. Masse skyld følelse for ingenting. 

Men jeg skjønte vel til slutt at det var noe feil i hele greia, så da gikk jeg fult undercover en hel natt. Var våken da han våknet og sa jeg vet alt. Jeg viste det faktisk ikke. Men mine ord var, du kan i det minste gjøre meg den høffligheten og fortelle det selv. Og der kom det,hele greia. 

Det sjokkerende med det er at etterpå "påsto" han at han viste at jeg ikke viste. At han gjorde det frivillig. Så mentale spill ble fortsatt lekt. 

 

Så der sto jeg,den personen jeg stolte mest på i mange år, hadde lekt med hodet mitt i lang tid. Ikke fortalt noe av sannheten og jeg hadde løpt rundt og vært redd for ett liv som egentlig aldri var i fare. 

Så der ligger det,mine spørsmåls tegn til mennesker. Denne tida av rent mental terror og helvete der jeg straffet meg selv kjempe masse. For jeg brydde meg, jeg følte at noen ville ta sitt liv på grunn av meg. Jeg hatet meg selv. 

Så aldri lyv,det kan bli mye verre enn da man bare forteller sannheten. Det var det for meg. Jeg har aldri følt meg så krenket i hele mitt liv. 

Minnene gikk igjennom hodet mitt, jeg satt på gulvet og gråt,sa unnskyld. Hva sa jeg unnskyld for? 

Alikevel føler jeg at jeg har kommet over hele situasjonen,jeg har ingen følelser lenger, ingenting der får meg til og henge meg opp i det.

Men man må fortsatt leve med arrene som en annen person har skapt,for de ligger der i underbevistheten din. Det irriterer noe veldig,for jeg skulle så ønske at det ikke var sånn. Ingen fortjener at jeg setter spørsmåls tegn ved dem. Jeg fortjener ikke å være redd for ting. Arrene mine kom ikke fra sannheten den kom fra spillene og løgnene. 

Så er det kanskje sånn og bli eldre,man går igjennom mer så har man arr her og der. Så er det enda mer viktig og være åpen. 

Det kan være enkelt og leke sånne spill med mennesker som bryr seg veldig mye. Men jeg vil ikke sitte her og skamme meg for at jeg er en av de som bryr meg. 

Poenget med alt dette, om du er en av de som sitter og lyver, til noen du er sammen med,eller noen gang kommer dit, tenker du over hva du gjør med mennesker over lengre tid? Eller sitter du der iskald. For en ting skremmer meg,det er iskalde mennesker. Dere gjør verden til ett mye verre sted. 

Men om du er en av de som blir lyvd til, eller vært igjennom noe lignende, ikke vær så hard mot deg selv som jeg til tider har vært,det hjelper ikke. 

Alt vi kan gjøre er å lære og leve med disse tingene,huske hvem som gjorde det, at det er ikke alle som er sånn. Og vær åpen om det, de som har ett hjerte vil skjønne det. Det er iallefall det jeg håper. 

Det bare gikk opp ett lys i dag, om hvorfor jeg setter spørsmåls tegn ved så mye. 

Så er alltid første steget mot og bli bedre,finne sannheten bak det. Lang tid etter. 



Jeg har lenge tenkt på å slutte og blogge nå. 

Egentlig hatt mindre og mindre å si. Vet ikke helt hvordan det blir enda. Men jeg regner med att når det blir ett nytt kapittel så blir jeg borte. 

Jeg håper alt jeg har sagt, om angst,ting som har skjedd,eller noe annet mer komisk,har hjulpet,eller om dere kan hjelpe noen andre med det. Det er egentlig litt rart og tenke på at jeg har delt så mye her,når jeg egentlig er en ganske privat person. Men tro meg,fra starten i fjor,har det hjulpet meg masse med og komme meg ut av mitt eget skall også. 

Love you all! 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen vil ha bilder av underlivet ditt. Iallefall ikke meg.

Så var man her igjen, har en ting eller 100 å si. Så da sier jeg det her,igjen. 

Men denne gangen er det mindre seriøst og heller bare ett sjokk. Vet du hva, det triste med det er at det egentlig ikke kommer som ett sjokk en gang, det skjer for ofte. Noen ganger lurer jeg på om jeg er en "tulling" magnet,men helst skjer det vel egentlig med en del jenter.

Hva snakker jeg om? Joda, naken bilder, veldig nærme det folk kaller "dick pics"  Bare nå var det fult bilde med alt. Gud bedre.. 

Jeg kan kun snakke for meg selv,men jeg reagerer nok på den måten hvor jeg sitt der lik bleik, forskrekka og samtidig forbanna. For hvem har sagt at dette var greit for meg? Ingen. Ikke gjort noe for det, ikke sagt jeg ville ha det, ikke gjør jeg sånn selv. Bare en helt normal samtale,så "bam"  Jeg føler meg nesten litt voldtatt. Mentalt. 

Hvordan gikk det for seg denne gangen, jo denne gangen har han mast om å møte meg, til jeg sier nei, så "bam",bilde "vil du være med å dusje" 

Sa jeg ikke akkurat nei, Hva skjedde nå? Hva førte fra nei til naken? 

Blokka med en eneste gang. 

Noen reagere mindre enn meg på ting,kanskje for at jeg har litt angst fra før. Jeg ble helt skjelven på hånda og kvalm. 

Så om du tror du har lov til og sende slik til hvem som helst, spesielt folk som har vist 0 interesse,så har jeg fult lov til å snakke om det. 

Latterlig,tenk om jeg hadde vært hos noen,som min egen bestemor, det var jo til og med midt på dagen,noe så forferdelig! Har du ingen respekt for noen ting,ikke minst har du ingen respekt for deg selv? Jeg kan jo ha sittet med en hau av folk som hadde sett det. Det sier egentlig noe om hjerne kapasiteten på sånne mennesker. 

Er du en av de som gjør sånne ting? Burde ikke sånne ting kun skje mellom kjærester? Vel i en sånn verden lever jeg i. 

Jeg føler meg rett og slett krenket,for hvilken type person tror du egentlig jeg er? Det er da jeg blir forbanna.  Samtidig så liker jeg ikke folk som er høye på seg selv,det gjør meg også forbanna,så gratulerer du klarte og gjøre meg forbanna på alle mulige måter. 

Fordi jeg er en hyggelig person,som smiler mye og snakker med de fleste, betyr det ikke at det står "send meg hva du vil" i panna mi. 

Å hvorfor? Så du kunne sende ett bilde av en kropp og andre ting jeg ikke vil se som du tydeligvis er litt for stolt over.  

En person blir veldig fort stygg i mine øyner om du har en personlighet til en potet. 

Igjen,i min verden,jeg liker mennesker for hvem de er, vi alle legger merke til utseende til hverandre,men det er ikke det som gjør at du liker hverandre til slutt. Det er ikke det som gjør ting ekte. Jeg blir enda mer forelsket i utseende om du har en vakker personlighet. 

Men så er det disse,som på en eller annen måte,tror at folk blir forelsket i underlivet demmers.

Nyhet,alle har ett, vi må ikke dele det med alle fordi. 

Noe som også minner meg på,hva i all verden tror folk de vil oppnå? Tror du virkelig jeg kommer til å legge meg flat,skrike "kom å ta meg" Isåfall,hvem i all verden har lært dere det? For jeg kjenner ikke en eneste jente,dame som vil gjøre det. Vi alle snakker om det og legger dere i "klubben med tullinger"  Dette er jo noe som blir gjort narr av hele tiden "random dick pics" 

Nei faen, jeg har blitt mer og mer redd å få sånne ting i det siste, her lever jeg mitt eget liv og er egentlig ganske glad i min egen verden,så får jeg sånne ting. Så føles det plutselig skummelt og ha status som singel. For det er alt som skal til.

Om selvtilliten min ikke alltid er på top,vet jeg såpass som at "im a good girl" jeg fortjener ikke sånn. 

Å du, du får sende sånn til andre fuckboys,for de er de eneste som sender sånne ting tilbake.

Så ja, fikk jeg delt litt om det her også, jeg pleier ikke skrive om personer,men det her gir jeg faen i,kanskje andre lærer at de ikke skal det, iallefall lærer folk de ikke skal det til meg. Så da er jeg fornøyd med det. 

 

 

 

Forresten,jeg vil takke folk som leser bloggen min fast, det betyr kjempe masse for meg når dere kommer å forteller det til meg,så ikke nok med det. Når jeg hører jeg blir likt mer for det, så rører det meg egentlig kjempe masse. For jeg har delt så mye her, om alt. Ikke alltid enkle ting heller. Noen ganger bare tull,noen ganger ting som sitter så dypt jeg ikke sa det noe annet sted. 

Takk for dere <3 Takk for at dere liker meg som person. Jeg liker dere også <3 

 

Er det no rart man finner seg igjen i sånne tekster? Man kan jo bli redd folk noen ganger.  Men jeg husker dere,alle de som gjør livet mitt ganske fantastisk :) 


 

I only lose my fear when I run run run
I won't lose a tear when I run run run
I won't find a heart so I run run run
And now the time is right so we run run run

Now it's summer time in the sun sun sun
One thing on my mind gun gun gun gun
When the children play it's fun fun fun
But I must go must run run run

We run run run
Run run run
Run run run
We run we run we run we run run run
We run we run we run
Run run run and run and run

Now I go to bed and cry cry cry
I pay the price I die die die

Run run run
Run run run
Run run run

Life was easy when I was young young young
Life was easy when I was young young young
Life was easy when I was young young young
Life was easy when I was young young young



 

 

 

 

 

Kastet alt ansvar i lufta! Hus jakten som aldri skjedde.

Alltid en lettelse når jeg er ferdig med ett møte. Vært i så mange møter i livet mitt (om livet mitt) at jeg har mista tellinga. Men de 3 årene som har vært,har jeg nesten ikke vært på noen av de. Har ikke trengt det. 

Nå så må jeg egentlig flytte snart, vært snakk på det lenge, men det var ikke bare bare å få seg leilighet til det "lånet" jeg fikk. Ikke nok med det,men så sto jeg vel i nok drama som det var også. Som jeg ikke hadde laget selv,men man må bare igjennom det når sånne ting skjer,har man lite valg. 

Jeg valgte for en gangs skyld,i mitt liv og bare la alt gå. Jeg kastet alt ansvar ut av vindu. Ville kun tenke på mitt mentale velvære. Så skjedde det enda mer, vi mista noen nær oss. Til slutt følte jeg meg helt tom. Jeg tror det blir sånn,om det blir så mye at til slutt sitter du der bare helt rar. Ingenting. 

Men til slutt kom jo humøret tilbake. Jeg gidde fortsatt litt blaffen i ansvar. Etter å ha vært ansvarlig og "huskone" så lenge, så orka jeg ikke mer.  Jeg var borte mye av sommeren, jeg brydde meg til og med lite om regninger. Joda jeg betalte husleie og sånne ting. Men om du hadde kjent meg,så vet du at jeg betaler alt, jeg har alltid vært kjempe flink med sånn. Ikke gadd jeg og ha det fint hjemme heller. Noe jeg noen ganger føler meg skamfull over, men samtidig så har jeg trengt det jeg har gjort så mye. Etter og måtte holdt alt sammen i så mange år. Så ville jeg kun bry meg om meg selv som en person,mine opplevelser,jeg hadde ikke energi til noe annet. 

Så ja,gå på "hus jakt" var ikke akkurat det jeg ville. Det er noe som ble tvingt litt på meg. Og som fleste ting,da de blir tvingt på meg,gikk det ikke bra. 

Så nå var det møte igjen for å se hva jeg skal gjøre. Enda ikke helt peiling,men jeg skal ut herfra,for jeg har ikke behov som jeg burde ha om jeg skal være her. Jeg er rett og slett for selvstendig. Det er vel godt å høre uansett. Så det er mulig de finner meg ett annet sted så lenge. Til jeg faktisk er klar til denne "hus jakten" 

Jeg gleder meg egentlig til noe nytt,så jeg føler at jeg kan begynne på nytt,jeg liker ikke her jeg bor lenger. Det er for mye rot og ting. Gjort litt her og der i det siste,men jeg klarer ikke bære alt som egentlig skal bæres. Om jeg helst ville klart alt selv. 

Men den gode nyheten er at de ville hjelpe meg med sånne ting. 

Så om det er mye rot og jeg ser ut som en person som jeg egentlig ikke er,var det en midlertidig løsning til ett mye større bilde. En lang historie bak ett ansikt som smiler mye. Der jeg har hatt så mye ansvar hele livet at jeg bare kasta det ut vindu på alle måter. Å så godt som det faktisk har vært,så mange minner fra dette året. 

Det har blitt mindre og mindre blogging. Egentlig er det mye jeg tenker på jeg ikke vil dele også. 

Men jeg lever,hver dag. Mindre redd hver dag. Alt har gjort meg sterkere. Så jeg burde egentlig takke de som knuste meg. Det høres "cliche" ut,men kanskje for at det er sant. Jeg har bare ikke opplevd det før nå. 

Så blir det fancy thai suppe med kylling i dag. For jeg prøver å ta vare på meg selv også :) 

Hjelp! Det er bursdagen min snart, er sånn at jeg grue meg litt jeg. (Ikke fordi jeg blir eldre)

Hemmelighet, jeg har alltid vært en av de som kunne ønska meg fine ting, overraskelser eller noe romantisk i fortida,men det skjedde aldri,egentlig aldri skjedd mye i det hele tatt. Så følte jeg meg litt alene, uansett om jeg var i ett forhold. Så jeg gidde litt opp,ville heller bare at hele dagen skulle være over enn og se at det ble lite brydd seg om. Så det er kanskje en automatisk reaksjon å grue seg.  

(Går opp ett lys nå,jeg har egentlig vært behandla litt dårlig) 

For jeg er sånn som kan finne på sånt til andre. 

Men nå, er jeg singel, skal ut og feire litt på byen, så slipper jeg kanskje og grue meg likevel. For situasjonen er ikke den samme

Det skal den heller aldri bli igjen.

Folk grue seg til og bli eldre,jeg er egentlig glad for at jeg blir det,slipper og gå på de fellene igjen. Er ikke det hele poenget? Det blir bedre hele tiden.

Snakk om rot. Hørt på denne sangen masse, elsker denne artisten nemlig. Sånne ting jeg bare hører på alene :) For det blir for "sært" til mange jeg kjenner! 

Mess is mine :) 



  

 

 

 

 

 

 

Bye August,Hello September. Recap av en fantastisk sommer :)

Ei uke til unnagjort. Vel,kanskje ikke helt enda men det føles sånn. 

Bye August,Hello September. 

Dette er egentlig min favoritt tid av året. For jeg syns det er vakkert ute og temperaturen perfekt. 



Det er det enda,men i år er jeg litt trist over at sommeren er over. Kanskje fordi jeg har vært alene igjen og jeg har masse gode minner fra denne sommeren. Det er også så mye mer som skjer,mange flere å møte. Jeg har hatt det gøy i sommer. Kjempe takknemlig til alt og alle. 


Så til meg selv også,for jeg har gått helt ut av komfort sonen min, jeg har gått ut alene mange ganger.  (Det finnes få ting skumlere når man har litt sosial angst) Men akkurat til det,gå ut alene,har jeg blitt litt kvitt. Vil du leve,så vil du leve. Så har jeg bare fått masse venner ut av det. Angst stemmene i hodet vil alltid være der,det beste man kan gjøre er å ignorere de det beste man kan. Noe som jeg er flink til når jeg vil.

Jeg har også vært masse med familie og venner. 

Jeg har også funnet,jeg er ikke den eneste som går ut alene fra tid til tid. Det er så innmari mange mennesker som sitter alene,så finner man egentlig hverandre på den måten også. 

Har tatt masse initiativ,noe jeg finner kjempe vanskelig, ta de første stegene, jeg venter som regel på at folk skal komme til meg. Jeg er redd følelsen av og ikke være bra nok. Avvist. Hele den situasjonen gir meg angst. Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal forklare det faktisk. Jeg har vanskelig med å slippe folk innpå meg, for da kan du såre meg og jeg har vært så mye såra, spesielt sist gang. Like før 2016. Det var vel toppen på isberget. 

Så om jeg har noe og være mest stolt av,så er det at uansett om alt det som har skjedd skjedde,all angsten jeg til tider lever med i hodet mitt. Så har jeg spurt,jeg har puttet meg selv der,der hvor du kan bli avvist. Isteden for og bli såra igjen,så fant jeg ut, det var ikke så farlig å bli avvist. For etter det jeg overlevde overlever jeg alt. Man bare går videre til noe bedre hver gang. 

Det er veldig mange flere som er glad i meg,enn avviser meg. Det har jeg lært. 

Som en god venninne sa "Deres tap" om jeg kanskje ikke skjønte det med en gang,har jeg skjønt det ganske fort.

At om jeg har ting her og der,som er litt slitsomt,så er jeg faktisk en ganske sterk person. Akkurat for at jeg har de og gjør ting likevel. Historien min har ikke gjort meg til ett offer, de gjorde meg sterkere,smartere. 

Så har jeg delt masse av historien min her, noe som også egentlig har gitt meg masse angst, men faen heller, jeg møtte mange folk der ute som gikk igjennom eller hadde gått igjennom det samme som meg. På hver sin måte. 

Så ja,jeg er litt trist sommeren er over. For jeg har opplevd så mye, både på innsiden og utsiden. 

Noen sa,flere egentlig,at de kjente meg ikke igjen i vinter,da alt raste sammen, at den blide jenta de kjente med masse "tullete" humor var borte,men hun kom igjen ganske fort i sommer. Jeg var vel redd for og være meg selv en stund for noen hadde fått meg til å føle som at jeg ikke var noe. Men det ble jeg kvitt,med hjemme kvelder med venner,ute kvelder med venner. Jeg bare ble den blide "teite" meg automatisk.  Nå føles det som om hun aldri har vært borte. For hun var ikke det,hun hadde bare gjemt seg. 

Jeg vet så godt nå,at ingen skal få ta ifra meg det igjen. 

Hele sommer har jeg levd, tatt livet tilbake.  Nå er jeg 100% klar for å gå videre. 

Så er jeg spent på hvordan høsten blir,min favoritt tid. Er det favoritt for at jeg er født da? Lurer jeg på noen ganger. Men det kan det ikke være,egentlig ikke noe glad i å "ha bursdag" sånne ting gruer jeg meg alltid litt til. For jeg vet aldri hva jeg skal finne på. 

Så er det også en hau med andre som har bursdag, nemlig over halve familien min har jo bursdag i September. 

Noen ganger lurer jeg på hvor jeg er om ett år. Når jeg ligger i senge om natta å skal sove. Gjør du? 

 

Hørt masse masse på denne, fordi dette er noe jeg kunne tenkt meg å sagt til alle mine venner og det jeg ofte føler selv :) 

At uansett om ting gjorde vondt,så gjorde jeg masse fantastisk også før det. Og det er det,som gjør ting verdt det :) 


 

 

 

 

 

 

 

 

Joggebukse mandag! Med alt for realistiske mareritt!

Uka er her og da er det joggebukse modus i en god stund! For sånn er jeg,ikke alltid jeg gidder og ordne meg hver eneste gang jeg skal ut,kanskje fordi jeg har bodd i byen så lenge så til slutt er man seg selv likevel,om det finnes de som pynter seg hver eneste dag.  Sånn,gidder ikke jeg. Sminke meg hver eneste gang jeg skal ut hadde blitt kjempe slitsomt. 

Ta meg som jeg er verden :) 

Men er det ikke typisk,at når du føler deg mest mulig litt som en dass, så møter du masse kjente? Men men kan ikke gjøre noe annet enn å le av det.

 

I går hadde jeg skikkelig traumer. Neida,vet ikke helt hva jeg skal kalle det,men det var helt forferdelig ekkelt. Det er vel ikke no nytt at jeg har problemer med søvn. Men i går, da jeg holdt på og sovne,mange ganger,skjedde det kjempe ekle greier. Så la meg forklare. 

Jeg holder på og sovne,men det kjennes ikke sånn ut,jeg bare klarer ikke bevege på meg (For det er egentlig en drøm,men du ligger fortsatt på samme plassen) Så begynner det og skje kjempe ekle ting, noen,noe står over meg og vil gjøre meg vondt,drar i meg voldelig,men jeg kan fortsatt ikke røre meg. 

Det er kjempe ekkelt!! 

Så våkna jeg av at jeg selv lagde lyder. Egentlig ikke skjedd så mye før,det har skjedd,men det er ikke noe som skjer ofte. 

Men verre blir det da det skjer om og om igjen flere ganger samme natta som nå,det skjedde minst 4 ganger. Så etter det,fortsatte jeg og våkne igjennom hele natta. Flere ganger. Kanskje fordi jeg var redd det skulle skje igjen,jeg blir faktisk kjempe redd når sånne ting skjer for jeg har ingen kontroll på det. 

Har du hatt sånne kjempe ekle "drømmer" før,som er så realistiske at de gjør deg redd? 



 

Ikke gjorde jeg noe,eller så på noe som skulle få til mareritt heller. Jeg ser helst aldri på noe skummelt alene.  Det er sånne tider det blir vanskelig at man er alene,ligger og ser i taket,redd for å sove. 

Men så ekstremt som dette,skjer nesten aldri,så jeg håper virkelig ikke det fortsetter heller. 

Så når jeg endelig sto opp i dag,var jeg så sliten at jeg sov 2 timer på sofaen.

Så ja,det var natta mi, så sitter jeg her og forteller om det. Alt det rare som skjer her og der. Men det her er ikke noe som skjer egentlig, det var bare kjempe ekkelt. 

 

Nå er det uka,så blir det stille. Så sitter man plutselig en torsdag og synes uka har gått kjempe fort igjen,for sånn er det,det kan virke stille,noen ganger kjedelig til tider,treigt,men egentlig går hele livet kjempe fort. Så lev alt du kan,ta sjanser, ikke vær redd, (Det kommer fra noen med angst)  Men jeg prøver og ignorere den alt jeg kan,egentlig gjort en ganske god jobb med det også. Litt stolt av meg selv. 

Om ikke alt går som planlagt har jeg iallefall prøvd. Kan ikke gjøre mer enn det. 

Take a leap of faith :) 

 

Så har jeg funnet denne,som jeg har fått litt dilla på! 


 

 

 

 

 

 

Helgens opplevelser,kylling og de som tror de skal "forandre" hele livet ditt.

Krøll,krøll og atter krøll. Litt slik føler jeg denne helga var. Gjorde forsåvidt lite av det selv,men det har vært litt drama her og der.  Så man ender opp litt sliten,våkner med fylle angst for ingen grunn, for litt sånn er jeg. Bare sover kjempe lenge for og slippe se på telefonen. Litt komisk er det,da jeg ser på telefonen til slutt og finner ut jeg har egentlig ikke gjort så mye. Jeg ble bare full. Guilty. 

Hadde litt hull i hukommelsen fredag. Våknet av noe folk flest hadde ledd seg skakk av. Stinka kylling alle steder,jeg ble helt kvalm,når jeg hadde fått innfall til og lage middag,tydligvis,da jeg kom hjem fra byen natt til lørdag. Hopper til slutt i dusjen, finner kylling alle steder,til og med i bhen. Ja.. Da lo jeg faktisk til meg selv og sa,faen driver du med. For jeg er typen som snakker til meg selv i blant. Guilty igjen. 



 

Så ble jeg bedt ut igjen Lørdag. Ingen kylling denne gangen, takk! Nå har du vært flink! Klapp på skuldra. 

Så ble det ett eventyr til, da helvete brøt løs. Og det ble krangel. Men jeg forteller lite om det. Så føler jeg meg skutt for ingen annen grunn enn at jeg hater drama. Jeg så det ikke,men de er nærme meg,så da føler jeg meg rett og slett bare litt trist. For hvorfor skal det alltid være sånn. 

 

Så kanskje jeg allerede var litt sliten også,for det skjedde noe som alltid skjer med uføre unge mennesker. En eller annen person som graver om hva du jobber med eller gjør. Når de finner ut at du er ufør, ja da kommer hele "doktor" opplegget. De tror de er den som skal kurere deg med sine "visdoms" ord. Noen er litt mer "pushy" enn andre. 

Så kommer dagens replikk "Du er for pen til og være ufør" 

Ja,for utseende er jo det som gjør at folk blir uføre. Det er sikkert pent ment,men det er så utrolig dumt sagt. Seriøst? 



(No please leave) 

Neida,så drar dem det enda lengre,når de begynner og skal holde begge hendene dine,se deg inn i øynene, og fortelle hvorfor jeg skal ut og jobbe,hvordan jeg skal leve livet, som om du vet mer om meg enn jeg gjør selv. Og jeg sitter å vri meg for jeg synes hele situasjonen er kjempe klein. Jeg begynner nesten og føle meg deprimert av hele situasjonen. Så plutselig har en eller annen tufs kanskje gått utover hele positive holdningen din. For det folk ikke skjønner,er at man er ikke ufør for morro skyld. At man orker ikke å bli minnet på at folk ser deg som en idiot som ikke gjør noen ting. For du gjør jo det,når du setter deg ned for å prøve forandre noen. Fordi du liker ikke det du hører.

Jeg har vært borti det her så mange ganger at jeg har lyst til å spy. Jeg skjønner heller ikke hvordan folk kan tro at de alltid vet bedre. Okay det er mange av dem,men ingen kjenner meg bedre enn jeg gjør selv. Spesielt ikke en "Random" på byen. 



 

Jeg er ikke ute for og brette ut hele livs historia mi,så når man ikke gjør det,ja da tror de du er ufør uten grunn. Så det er en sirkel man ikke kommer seg ut av. Tosker som alltid har noe og si. som leker "helt" men faktisk gjør folk deprimerte. Ta deg en øl,snakk tull, jeg er ikke her for og diskutere livet mitt.

 

Men så er det en merkelig effekt dette har, jeg føler meg plutselig kjempe ensom. Så lurte jeg på hva det kan komme av. Men man gjør vel kanskje det når man føler seg så lite forstått. Det er jo mange som forstår,jeg kjenner mange snille herlige mennesker. Men jeg er sånn,litt følsom av meg, så da følte jeg meg plutselig kjempe ensom. Med det så blir man deprimert også. Så da klarer de faktisk og øddelegge en del av kvelden din likevel,uansett om jeg kunne ønske til tider jeg var litt kaldere av meg. 

Slutt og lek doktor når du ikke er en! 



 

 

Det er rart det der,i helgene,noen ganger er alt kjempe morro, ingen plager med ting som du ikke gidder,alt er supert,folk er supre, så kommer de helgene folk rett og slett plager deg med sånne ting,depper da de drikker og leker psykolog. 

Jeg har vært heldig for det har vært en stund siden sist nå. Men når det skjer,herregud, sliten man blir av det. Er det her ett slags "nær vinter syndrom"? 

Men jeg lever, lever hver dag. Følt meg på toppen av verden. For om jeg ser meg tilbake,ser hvor langt jeg har kommet siden da. Så kan jeg ikke gjøre annet enn og smile. Så jeg minner meg selv på det så ofte jeg kan da sånne ting skjer. De vet ingenting. Eneste som vet mest om deg,er deg. 


 

 

Ukas dype tanker.

Plutselig er det helg igjen i morgen. Denne uka har egentlig vært litt rar. Vet ikke helt hva jeg skal finne på eller gjøre av meg til tider. Ikke vist hva jeg skal skrive om heller,heller tenkt på det og ikke fått til noen ting. Men det går bra med meg. Bare hodet som har stoppa litt. 

Snakket om det litt før,noen ganger har jeg bare disse ukene. Stille,alle er opptatte og alt jeg finner på blir til ett næh.. 

Så har jeg små rydda litt hjemme, men jeg blir aldri den personen som har det helt analt hjemme. Om jeg kunne til tider ønske det,så nei. Det bare stopper alltid på ett tidspunkt. Noen ganger lurer jeg på om det er litt fordi jeg egentlig ikke vil være her jeg bor lenger. Altså jeg vil egentlig ikke bo her lenger,jeg vil vel egentlig lage nye minner ett helt annet sted. Flytte skal jeg. Så går all motivasjon litt bort. 

Jeg kjøpte jo så mye nytt for noen år tilbake,da hadde jeg det egentlig ganske fint ei stund. Men det har begynt og dette fra hverandre alle steder med årene. For ting er ikke lagd for at de skal vare. Så jeg må egentlig kjøpe nytt,igjen. Men det er enklere sagt enn gjort. For det koster,det skal kjøres,det skal flyttes. Så mister man litt motivasjonen da også. 

Noen ganger lurer jeg på om jeg har blitt litt sånn for at jeg har følt meg overarbeidet så lenge. For ikke bare måtte jeg gjøre vanlige ting,jeg måtte alltid hatt de tunge jobbene også. Om noe måtte fikses,som egentlig menn klarer bedre enn meg,så måtte jeg gjøre det også. 

Så tror jeg kanskje det kommer av alt til sammen. Så ser jeg at jeg har egentlig vært alene så lenge jeg, uten at jeg har vært det på utsiden. At jeg egentlig har blitt sliten av det. 

Så da ble det sånn, klage litt innlegg. Men jeg er ikke nære perfekt,noen ganger er jeg bare kjempe sliten av alt. Ja kanskje ikke alt,men dette. Hjemme,sliten av hjemme. 

Så blir det litt sånn at jeg prøver og lukke det ut for å slippe tenke på det. 

 

Sånn har dagene gått denne uka, tankene har gått litt her og der. 

Jeg ble plutselig minna på min far igjen. Bare av en sang. Så søkte jeg nok en gang,som jeg har gjort flere ganger før,på google. Nå igjen var det nye innlegg. Hva som gjør historien våres med våres far litt syk,er at han "Hjelper" andre ungdom mens han etterlatte sine egne barn her. Vel 2 av oss. Tok aldri kontakt selv. Jeg kan snakke for meg selv at de eneste gangene har jeg måtte tatt kontakt selv. Så har han lovet og skuffet. Sist gang,var noen år siden for meg og det var aller siste gang for meg. For jeg er over det. 

Men det er vanskelig og la vær og søke da han egentlig er så opplyst. Har gjort ditt å datt,aviser her og der. 

Så lurte jeg på hva egentlig "jenter med daddy issues" er, og fant ut at det var bare tull. Jeg leste en lang liste over ting som egentlig folk kan gjøre alikevel. For om noe,så har det gjort meg veldig selvstendig og ikke hatt en far. Det kunne ikke ha gitt meg "problemer med menn" fordi jeg har ikke kjent han siden jeg var 5. 

Men en ting gidde han meg,det var angst for vold. Så jeg har det problemet. Men jeg tror jeg hadde hatt mer problemer med han i livet,enn uten. 

Så jeg er egentlig takknemlig jeg, for han gidde oss noe han ikke hadde peiling han kom til og gi oss. Han gidde meg ett familie medlem som betyr mye for meg,broren min. For vi fant hverandre uten han. Men han lagde oss. Er ikke det en merkelig tanke? Men en god en. For jeg kan ikke forestille meg livet uten alle minnene jeg har med han i dag. 

Så takk,takk for at du var en drittsekk som pulte rundt. På en merkelig måte. Så dro du men du gidde meg noe annet. 

 

Men jeg tror vi har en ting i felles,vi begge ønsker du fikk like mye bank som du banket mødrene våres. Jeg har hatt drømmer om og gi deg juling mange ganger,uansett om det er urealistisk,jeg er liten,ikke så sterk,men mentaliteten min,er mye lik din,det vet jeg, jeg har arvet hvor sta du er. 

Hvordan kan man ikke bli minnet på deg til tider, det er umulig for meg for jeg vet jeg er lik deg på mange måter. Jeg og slutter ikke før jeg får det til. Jeg har blitt kaldt sta i mange mange år. Vi er like utspekulerte også. Men jeg er ikke slem. Ikke sånn som du var. Jeg hater og skuffe folk, helt omvendt enn det du alltid har gjort. Jeg elsker dyr, ville aldri lagt enn hånd på de sånn som du gjorde. Ville aldri hatt hjertet til og forlate barna mine sånn som du gjorde. 

For en ting er sikkert,uansett så mange du hjelper der, alle demonene du kjemper, så hjelper det ingenting på hva du gjorde mot oss. Du kan hjelpe hvor mange fremmende du vil,men du hjalp aldri dine egne. 

Mal bilde ditt til hele verden hvor mye du vil,vi vet sannheten. 

 

Så går jeg ut og smiler til helgen for jeg er egentlig ett kjempe positivt menneske, bare med enn litt vond bakgrunn. Men pågrunn av at jeg er sta skal jeg aldri la noen skade meg på noen måte. Så jeg ble litt irritert når jeg har lest om disse tingene som "daddy issues". For det er en generalisering. Folk gjør det,for de tror når du har opplevd sånn eller sånn,eller er sånn eller sånn, er det pågrunn av sånn. 

Men du vet aldri før du kjenner en person. Igjen kast guider ut av vindu. Vi har mange en tendens til og se alt det vonde,men glemme de gode tingene som kom ut av alt. For jeg fikk mye fint også,ett veldig nært forhold med moren min,broren min, jeg ble veldig selvstendig, og jeg lærte veldig mye om mennesker. Jeg er sta og stolt av det for jeg bruker det ikke til vondt. Og alikevel tror jeg på at det finnes masse gode mennesker,uansett om livet viste helt annet. 

 

Så var det ukens dype tanker.  Jeg er noen ganger skeptisk til og dele de,for jeg vil ikke bli syntes "synd" på. Det er ikke det jeg vil med bloggen. Jeg vil helst dele poenget,at uansett hva det er,så er det alltid noe positivt i det. Så er jeg alltid redd at det høres for negativt ut. Samtidig som jeg vil være så ærlig som mulig. 

 

Så her var sangen som ledet til alle disse tankene. 

I can still feel how it felt when you held me
And I can still dream the dreams we were set free
Sorry we don't fit into your picture frames
To be honest, I don't know if we have you to blame
And we will think of how it felt when we used to sing
But now I, bang bang, now I shoot you down

[Verse 1]
I didn't break down even though the words were spoken
I didn't break down even though you left me broken
It's funny how you held my hand and my brother, he was never safe
Cause, we were just one happy fam but then you walked, and you walked and you never fucking look back

Oh, oh..

[Chorus]
I can still feel how it felt when you held me
Bang bang, now I shoot you down
And I can still dream the dreams we were set free
Bang bang, now I shoot you down
Sorry we don't fit into your picture frames
To be honest, I don't know if we have you to blame
And we will think of how it felt when we used to sing
But now I, bang bang, now I shoot you down

[Verse 2]
I'll never break down cause you taught me years of lying
Don't know if it hurts, cause I'm numb from years of trying
It's funny how you led us on and, believing you would come back home and
I wonder if we did it wrong cause you walked, you walked and you never fucking look back

[Chorus]
I can still feel how it felt when you held me
Bang bang, now I shoot you down
And I can still dream the dreams we were set free
Bang bang, now I shoot you down
Sorry we don't fit into your picture frames
To be honest, I don't know if we have you to blame
And we will think of how it felt when we used to sing
But now I, bang bang, now I shoot you down

Bang bang, now I shoot you down

[Bridge]
It's funny how it turned out and looking back, we had our chance
And even though it sucks, we might just find each other
And we'll never drop those tears we wrote together
Even though my mind was somewhere else

[Chorus]
I can still feel how it felt when you held me
Bang bang, now I shoot you down
And I can still dream the dreams we were set free
Bang bang, now I shoot you down
Sorry we don't fit into your picture frames
To be honest, I don't know if we have you to blame
And we will think of how it felt when we used to sing
But now I, bang bang, now I shoot you down

I can still feel how it felt when you held me
Bang bang, now I shoot you down
And I can still dream the dreams we were set free
Bang bang, now I shoot you down
Sorry we don't fit into your picture frames
To be honest, I don't know if we have you to blame
And we will think of how it felt when we used to sing
But now I, bang bang, now I shoot you down

 

 

 

 

 

 

 

Alt er grodd på nytt. Hele livet.

Husker dere mange måneder tilbake, da jeg hadde egentlig litt indre panikk og uro for alt gikk til helvete på en gang. En av tingene var at en frisør som skulle prøve permanent på meg brant av meg håret så det begynte å dette av. Jeg måtte dra til noen andre,som sa jeg hadde lite annet valg enn å klippe alt av det av. 

Det høres kanskje ikke ut som full krise for mange. Men jeg var egentlig helt knust over det,om jeg prøvde mitt beste og glemme det,for det var ingenting jeg kunne gjøre som gjorde noe bedre. Jeg var alene igjen for første gang på mange år,og samtidig mista jeg alt håret. 

Jeg hadde nok en sterk reaksjon på det,for på en måte så kan man gjemme seg bak hår. Jeg har hatt angst i mange år. Og hele den situasjonen gidde meg angst og jeg kunne ikke gjemme meg bak håret lenger heller. Jeg følte meg kjempe sårbar. Det gidde meg nok en "falsk" følelse av og kunne gjemme meg før. Som en jakke du kunne ha over deg for og være litt mer anonym. Gjemme deg for skammen. Skam hadde jeg mye av da, jeg hadde blitt forlatt for noen andre,innerst inne,skylte jeg mye av det på meg selv. Jeg skammet meg. Noe som jeg har hørt i ettertid er mange sin naturlige reaksjon i begynnelsen. 

Så da ble hele hår situasjonen bare mye verre. 

Likevel har jeg alltid vært den personen som går totalt ut av komfort sonen min. Jeg delte jo her mye følelser, mange viste. Jeg viste at jeg antagligvis gidde meg selv mer angst av og skrive. Men som alt i livet,det går over. Og det hjalp mer enn det skadet meg for jeg hadde ett sted og snakke. 

Ja,jeg sa mye stygt om meg selv en stund, jeg følte jeg hadde feilet på livet, hatet kroppen min,håret mitt,selv bildet var helt på bunn. 

Jeg var den slemmeste personen mot meg selv av alle. 

Men det er sant som de sier,tiden leger alle sår. Jeg vet det nå. Og det verste som skjedde har blitt til det beste som kunne skje. For jeg hadde ikke gått ifra den situasjonen jeg satt i selv. Jeg var over loyal. 

Jeg har lært mer på denne tiden enn mange av de siste årene til sammen og jeg ville ikke ha forandret det. Til og med at de brant av meg håret. For jeg måtte lære meg steg for steg og elske meg selv igjen,helt naken,ingenting og gjemme meg bak. 



Det var kjempe kort, noen cm kort,men nå har det jo vokst som en storm. Og jeg føler nå at tiden gikk jo egentlig kjempe fort. Det er rart,at jeg hadde helt panikk for noe så lite. Men så lærer man. 

Jeg ligger ikke på bunn lenger,skylder ikke ting kun på meg selv lenger. Håret har vokst og det har jeg også. 

Jeg kommer aldri til og være den personen som er "kjepphøy" på meg selv. Det er alltid noe jeg syns kunne bli bedre. Jeg har lest mange ganger,at sånn skal man ikke være,man skal være 100% selv sikker. Men hvor kom disse guidene fra? For jeg kjenner ikke en sjel der ute som er helt 100%. 

Nei jeg er mye bedre enn før, men aldri 100%. Sånn er jeg og stolt av det isteden! For det er få ting som gjør meg mer nervøs en en person som er 100% forelska i seg selv. Jeg ble også oppdratt på denne måten. Vær ydmyk. Alle er verdt like mye. 

Man skal ikke elske seg selv for at man er perfekt, elsk deg selv for den du er med feilene dine. 

Det finnes ingen guide. Alt som finnes er,vær deg selv,for det er akkurat det som gjør at du kommer deg dit du skal,der du blir lykkelig. Der andre er glad i deg for den du er. Så blir verden så mye lysere. 

Jeg kan innrømme nå,kommer aldri til å klippe meg så kort frivillig igjen. Jeg trives med lengre hår. Men jeg har hatt det gøy mens det varte også. 

Så kanskje håret som har grodd helt på nytt er ett symbol på hele livet mitt akkurat nå. Som også grodde helt på nytt. 

 

 

Så deler jeg bare siste sangen som spiltes før jeg avslutta her :) Fin var den! 

Ha en fin kveld. Take a chance :) 

You should just climb up to my window
There's no one around we'd be alone
You should take a chance with something greater
greater than you have ever known.

It's more than a dream
I need you to see
A place where no one seems to sleep
You know it's more than a dream
I need you to see

Fly away to Neverland, maybe we'll never land
So just take my shaking hand
Fly away to Neverland, baby we'll never land
So just take my hand.

Think that you should climb into my window
You can come join me in my dreams
Stay with me tonight until the sunrise
hope that we never wake up again.

It's more than a dream
I need you to see
a place where no one seems to sleep
You know it's more than a dream
Between you and me

Fly away to Neverland, maybe we'll never land
So just take my shaking hand
Fly away to Neverland, baby we'll never land
So just take my hand

If you want to fly think of happy thoughts
If you want to fly think of happy thoughts

Fly away to Neverland, maybe we'll never land
So just take my shaking hand
Fly away to Neverland, baby we'll never land
So just take my hand

Fly away to Neverland, maybe we'll never land
So just take my shaking hand
Fly away to Neverland, baby we'll never land
So just take my hand



 

 

 



 

 

Jeg har brukt mer penger på meg selv dette året enn de siste årene til sammen.

Og det sier litt,enten at jeg har blitt millionær og brukte vanlig før, eller at jeg ikke brukte noenting før. Den siste er sann. Jeg har betalt mye for mye, i mange år og satte meg selv sist hele tiden. Det var sånn situasjonen jeg satt i var. Og så klart var det også mitt valg. Jeg skylder ikke på andre for det,jeg kunne ha sagt nei og det er sant. Men helt sånn er jeg ikke bygd. Jeg lever med hjertet. 

(Gått og mimra på denne,kanskje fordi jeg drømmer meg litt bort til da noen venter på meg,så er sangen så søt) 


 

Men nå, som jeg kan tenke på meg selv,kjøpe ting,klær,det jeg trenger for å føle meg vel,så har jeg også funnet ett helt annet humør i meg selv. Det har gjort meg mer glad i meg selv også. For jeg får nå lov til og ta vare på meg selv. Så forandrer ting seg,man bare smiler mer,føler mer at man lever. Så ja,noe så lite som og kjøpe ting til seg selv betyr faktisk ganske mye i denne verden. Du skal ikke trenge og kjøpe i dyre dommer,men det finnes en vakker mellom ting. 

Dagene som jeg putter meg selv sist er veldig over. Jeg føler jeg er helt ferdig med den tida og ting som kan putte meg der. For jeg er dritt lei det. 

Jeg kan faktisk påstå at man faktisk blir smartere og sterkere med tida. Kanskje ikke med alt men med mye. 

Så det ble høst jakke,som jeg elsker! Den er akkurat passe,så jeg kan ikke legge på meg i det hele tatt,det var enten den eller en større. Da tok jeg den for den var mye finere og jeg får motivasjon!  Gensere og ei veske for jeg øddela min forrige helg. Da var shoppinga over for denne måneden, for resten må man ha til vanlig ting. Men fornøyd er jeg, der jeg smiler til meg selv og tenker,sånne ting har du ikke gjort mye på mange år. Nok en gang. 

 

Ellers har jeg bare tatt ting med ro,en dag av gangen som vanlig. Begynte til og med å spille litt for meg selv her,noe jeg ikke har rørt mye på måneder. Kanskje ikke rart for andre,rart for meg som pleide og spille hele tida før. Hver eneste dag. Slått meg til ro med meg selv rett og slett. 

Så nå er det helg igjen,så får man se hva slags sprell man finner på :) 

 


Jeg kan være type "sær" til tider og synes stemma på denne fyren er helt rå :) Men det er teksten også. Nok en guilty pleasure :) Med lyden på full guffe! Haha! 

"Way Down We Go"
 

Father tell me, we get what we deserve
Oh we get what we deserve

And way down we go-o-o-o-o
Way down we go-o-o-o-o
Say way down we go
Way down we go

You let your feet run wild
Time has come as we all oh, go down
Yeah but for the fall oh, my
Do you dare to look him right in the eyes?

Cause they will run you down, down til the dark
Yes and they will run you down, down til you fall
And they will run you down, down til you go
Yeah so you can't crawl no more

And way down we go-o-o-o-o
Way down we go
Say way down we go
Cause they will run you down, down til you fall
Way down we go

Oh bab-bab-yeah
Wow baby-a-aha
Baby
Bab, down we go
Yeah

And way down we go-o-o-o-o
Way down we go
Say way down we go
Way down we go

 

 

 

 

 

Jeg vil huske sommeren foralltid, fordi den forandret meg tilbake til den personen jeg er.

Har en merkelig følelse av å ikke være helt meg selv i det siste. Uten å vite helt hva,eller kunne peke det helt ut. Kjent på det litt de siste 2 dagene,ikke vært like sosial som jeg pleier og være. Ikke like mye energi. Bare går litt i dvale for meg selv. 

Dette skjer vel litt med oss alle en gang i blant, eneste rare med denne gangen er at det er ikke noe feil. Jeg bare er sånn. 



Kanskje for at jeg vet med høsten kommer ett helt annet kapitell i livet mitt.  

Jeg har en rar sirkel,der om ting ikke går som de skulle, ender jeg opp med å rett og slett drite meg litt ut. Så trer jeg meg tilbake og begynner med noe nytt. For da blir jeg flau nok av meg selv til og avslutte hele greia. Dette har skjedd før.

Noen som kjenner seg igjen? Kanskje ikke,du får lite informasjon om akkurat hva det er. 

Men om en situasjon gir meg angst,av meg selv eller andre ting,så er den ikke bra for meg,så da er det over. Sånn prøver jeg og leve så mye som mulig. 

 

Ting har forandret seg drastisk fra nyåret. Jeg husker da jeg begynte og gå ut litt forsiktig,så drakk jeg meg aldri full nok til og føle meg full. Jeg hadde rett og slett for mye angst til det. Ut fra ett 8 år langt forhold viste jeg omtrent ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Så jeg følte meg til tider ganske stiv,uansett om jeg ofte ler å har ett smil om munnen. 

Nå har jeg kommet meg over det for en god stund siden, så blir jeg ganske full til tider også. Da sier jeg litt av hvert, som kan være dritt teit også,for sånn er det bare. Så da sitter jeg med det på hver sin side, det er kjempe flaut og være for teit,men samtidig så er jeg glad for at jeg bare slipper meg løs også. For det gjorde jeg ikke før,det var ikke noe godt det heller. 

Så jeg prøver og minne meg selv på stadig vekk at andre er ikke så mye bedre de heller, vi alle sier og gjør dumme ting til tider. Men jeg tenker kanskje mer over det enn de fleste på grunn av at jeg allerede har angst. Samtidig har jeg blitt flinkere til og la vær. Shit happens. 

 

Men en ting skal være sagt,jammen har jeg hatt det gøy singel også. Jeg har fått bygd meg selv opp igjen som person igjen. Opplevd masse latter og situasjoner som jeg aldri hadde fått opplevd ellers. Fått igjen masse kontakt med mennesker som er kjempe viktige for meg. Lært hva som er viktig og holde på uansett hva som skjer. 

Sett meg selv i situasjoner som har gjort meg kjempe nervøs,men som var verdt det. For jeg lærte noe nytt om meg selv hver gang. Og plutselig se at jeg klarte meg alene uansett hva jeg trodde før. Jeg er komfortabel. Jeg har smilt i sola, gått i sommerklær som jeg hatet før for jeg likte ikke meg selv. Tatt i mot komplimanger og smilt av de. Tatt initiativ, Følt meg sterk, følt meg lykkelig. Vært unna byen litt for en gangs skyld. Sett andre ting. Tatt ting på impuls. Levd. Vært på fester,festet på byen. Og jeg føler jeg har grodd hver eneste uke denne sommeren. 

Jeg ville ha takket hver eneste person som har hjulpet. Det er ganske mange. Noen mer enn andre,men litt om litt har alle rundt meg hjulpet meg bygget meg  opp. Og takket meg selv for at jeg aldri ga helt opp. Nå vet jeg at jeg kan enkelt lage ett nytt bedre liv. 

At der jeg var er ingenting i forhold til hva jeg kan få nå. For nå vet jeg så mye mer. 

Du må oppleve litt redsel her og der for å være lykkelig. Det beste gjør deg som regel kjempe nervøs. 

Jeg har aldri vært den personen som venter på at livet skal skje, jeg tar livet og får ting til å skje som oftest. Og nå er jeg ganske glad for at jeg er meg. For jeg liker det igjen. 

Jeg føler meg ikke som den "etterlatte" personen som ikke var "verdt" det lenger. Isteden har jeg lært at jeg er "verdt" det og om du ikke ser det,så går jeg vekk for det er ikke for meg. Ingen fortjener den følelsen. 

Og jeg føler meg helt fredfull når jeg sitter her alene. For jeg har det jeg trenger. 

Så ja,dette året har vært stort, men denne sommeren gidde meg masse minner og opplevelser jeg grodde på. Og jeg vil huske den for alltid, fordi den forandret meg tilbake til den personen jeg er. Og jeg vil tvi holde på henne. Uansett om hun kan være litt nervøs til tider for teite ting. Driter man seg ikke ut litt her og der,så lever man heller ikke. For man må igjennom alt det,for og finne,dit man skal :) 

 

 

 

(Kule sangen :)) 


 

 

 

 

 

 

Før helgen river meg med "innlegg" :)

Skrive litt att,for at tida skal gå mens man venter. 

Blir ut en tur i kveld, egentlig burde jeg vente til Lørdag hver eneste gang,men det blir som regel Fredager alikevel. 

Leser du horoskop? Har en tendens til og gjøre det i ny og ne. Vet egentlig ikke om jeg tror på sånne ting. Om det er fordi at det stemmer til tider,eller om det er fordi at du leser det så du får de til å stemme selv fordi det du leser gjør deg glad. Hadde ett bra ett i dag. Hele uka egentlig,skal være masse "kjærlighet" i lufta. Så kanskje man lager det til,så det er der av seg selv, er vel egentlig det jeg tror mest på. 

Men det har også vært tider det skulle være en "fæl" dag som jeg har hatt det ganske bra på. 

 

Denne sangen er så kul og litt sexy. Hemlighet! Det er egentlig grunnen til at jeg kjøpte min første "Cherry Cola"

Vært kjempe ubestemt i hele dag om jeg burde drikke eller ikke. Får liksom ikke helt bestemt meg hva jeg burde gjøre med noen ting i det siste men ut ble det jo. Så får jeg bare gjøre det livet tar meg med på. For det har jeg ikke gjort på en stund. Så får resten av verden vente. 

Leve litt på tegn verden gir til meg,isteden for tegn jeg gir til verden. Så lar jeg meg rive med. 

Det skjer litt sånn vonde ting i bakgrunnen til tider,men jeg prøver og overse de litt. Jeg har en tendens til og legge på meg alt. Det har jeg blitt veldig mye bedre til å la vær. Jeg kan kjenne litt for mye på andres smerte til tider, spesielt om det er ett sted jeg kjenner meg igjen i veldig mye. Så noen tårer kom for meg selv,for jeg fikk vondt av å tenke på det. Men så legger jeg det også vekk nå. 

Everyone knows my name, no one knows my story. Er noe jeg har kjent på veldig mye. 

Det er svært få som spørr og jeg er ikke den som bare forteller alt ut av det blå. 

Har vært i godt humør hele uka egentlig. Hatt noe å gjør hver dag, blitt nærmere de jeg trenger og være nærmere. Det har vel egentlig vært oppgava mi hele året. 

Så blir det ut på nye eventyr i kveld :) 

Ha ei fin helg! 

Har du en historie og fortelle? Does everyone know your name but not your story? Ikke vær redd for å skriv til meg. 

Så skal jeg ut å ha det gøy i kveld "Like a chica cherry cola" :) 

Glad i dere! 

Musikk, i alle slags tider :) <3

Finner meg selv ganske glad i det siste jeg, tror det hjelper og bare holde på med ting i ett kjør i det siste. Litt trist med tanken på att det snart er vinter,ikke like enkelt å drive ute. Men men! Så lenge jeg går ett sted eller gjør noe hver dag så er jeg ganske fornøyd jeg egentlig. 

Det er ikke alltid like enkelt og finne på ting hele tiden da man er ufør. Noen tror man har ferie hele tiden,men sånn er det ikke. Føler heller ut som om du aldri har det. Du har heller ikke råd til og ha "ferie" hele tiden. Men sånn er det og jeg har alltid vært en av de som bryr meg lite om penger. Så lenge jeg har mat. 

 

Fant no gammle sanger i dag. Som bare gjorde meg kjempe glad,spesielt denne,for jeg synes teksta er så innmari smart og sann.  Det blir jeg bare automatisk kjempe glad av. Jeg må være litt merkelig. Jeg kan sitte her,danse for meg selv og bare smile av en tekst. Musikk betyr så mye for meg at jeg klarer aldri egentlig finne noen som syns helt det samme som meg,ikke tørr jeg spørre ofte heller for jeg blir nesten litt flau til tider kjenner jeg. 

Men det har hjelp meg igjennom alt i livet. Da mener jeg alt. Til å med en trist sang kan jeg bli glad av,for jeg syns det er vakkert at man kan lage noe fint av noe trist. Så ser man det lyse i alt. 

Så det blir glad musikk på en glad tid. Der jeg er litt stolt at jeg drar meg selv ut,uansett om noen ganger hodet ikke vil. Så føler jeg meg sånn etterpå. 

I kveld har jeg tenkt til å dra fram noe av trenings greiene mine og begynne programmet mitt akkurat som jeg gjorde før. 

 

Så ble jeg litt betenkt da jeg fant igjen denne fra år siden. 


Det var en av mine hemmelige sanger jeg drømte meg helt bort til, bare 14,15. For jeg følte mye av det.  Denne sangen slo meg i hjerte rota den gangen også.

Så finner jeg meg selv mange mange år etter, og er fortsatt den jenta som drømmer seg helt bort til tider. Så noen deler blir med oss for alltid. For det er bare den vi er siden vi var født. Drømmer er meg. Jeg trenger den tida til å bare tenke meg helt bort til slike ting,som jeg kjenner meg igjen i. For da føler jeg meg mye bedre etterpå. For jeg så noe vakkert ut av noe mørkt. Jeg ser alltid håp på den andre siden i mørke tider. Gjorde det da også,musikken hjalp meg. 

Så ja, ble litt betenkt i dag. Om ting som faktisk ikke forandrer seg. Og det er jeg litt glad for også. 

Så da delte jeg mine dype kanskje "rare" tanker til noen her. Men vi har vel alle en greie. Det er bare ikke alle som vil si det :) 

 

Ha en flott Onsdag! <3 

Glad i dere!

 


 

 

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Desember 2016 » November 2016
hits